Uæææ- Ikke blend meg, del 2
En liten oppsummering av Afrika etter ei uke:
overraskende lite mygg. Vi har ikke så mye som sett på myggspiralen, og myggoljen ble pakka ned etter første kveld. Kjersti fortalte om når hun vanka i Amazonas-jungelen, og myggsvermen hang etter henne som gutta ellers gjør på Buran, så da da syns vi dette plutselig var piece of cake.
hvite klær var en bommert.
overraskende lite solbrente. (Med unntak av uhellet i badebassenget, all den hvite huden tiltrakk seg nok sol) Vi har nok vært flinke med solkrem.
overraskende hvor greit det går med magen, ingen har vært dårlige.
Overraskende hvor overrasket vi er over alt mulig rart. Overraskede, men aldri sjokkerte!
Det er ingenting som heter selvbetjening, og det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått med peking.
Fellesleia på skurene er nødt til å være lav, for ellers er det vanskelig å forstå åssen de får det til å gå rundt.
Vi dro til et hotell av finere klasse i Tanga, og siden vi var utenom turistsesong, fikk vi bassenget helt for oss selv, og vi plaska og kosa oss i to gode timer. Det aner meg at en og annen av personalet mumla noe om stranda hvaler når de passerte, men vi kunne ikke brydd oss mindre.
Når vi fikk snila oss til internettkafeen skjønte vi fort at dette var noe vi burde prioritert tidligere, for dette var bare velkommen tilbake til modem. Tilslutt orka vi ikke mer, og gikk ampre og røde i ansiktet, ut derfra- men ikke så mye fattigere. 30 norske for 2 timer x 4 stk kan vi vel ikke si var så gærent. Da bar det hjemover, og nå fikk Vianey fart på airconditionen. (Hva med å ha det på mellom 12-14, tenkte vi, da vi holdt på å svette ihjel.) Men når vi prøvde å ymte frampå om at det ble litt kaldt, og vi kanskje kunne skru det litt ned, åpnet han bare vinduet, og den velkjente varmen veltet inn. Det var nok garantert første gang samtlige av oss mzungoer (hvite, det lærte vi før vi lærte hei, omtrent) opplevde å måtte åpne vinduet for å få igjen varmen. Det var også her Sanne kom med frasen som fikk oss til å knekke. Mulig vi var dehydrerte, hadde fått solstikk og de som verre var, men vi lo så tårene trillet da jenta i midten presterte å lene seg fram og spurte Vianey: «Excuse me, do you have something called a drivers license?» mens hun formet et kort med hendene. Det var ikke bare førerkort, det var «noe sånt som.» Og han kjørte jo ikke engang ille. Hehe. Da gikk det ikke lenge før vi tok en kjørepause. Og der ble vi tilbudt kokosmelk, og kokoskjerne. Det var ikke dårlig, vi er på nett med lokalbefolkningen. I Korogwe kjøpte vi tilogmed kjøtt på pinne fra det lokale gatekjøkkenet aka. tønnegrillen, og sto og hang på hjørnet i tussmørket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar