Time to say goodbye

mandag 31. mars 2008

Time to say goodbye

29. Mars var vår aller siste dag i Korogwe, ihvertfall for denne gang, og de siste dagene gikk utrivelig fort. Plutselig satt på en tjåka full buss med 80 stk av ungene fra Hills View i retning Dar es Salaam, og sang Tanzanias utgave av en bussjåfør en bussjåfør, eller hjulene på bussen (det var da voldsomt til norske bussanger. Er busstur en del av den norske kulturarven?), som går som følger:



Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?

Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)

Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.

Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.

Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?

Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.

Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.

Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.

MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.


Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.