Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem

lørdag 3. mai 2008

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem

Furet værbitt over vannet, osv.

Da var jeg med ett tilbake i Norge, har faktisk vært i landet snart ei lita uke. Så for de som føler seg snytt for ei melding eller to, den uka har gått ulovlig fort, dessuten har jeg opholdt meg mye på offentlige plasser, så det har vær mulig å oppsøke meg, og jeg har vært rammet av en rekke uhell, og hell i uhell osv, sånn at jeg ikke har kunnet være like fri som jeg pleier. I tillegg er det jo ett tonn med skolearbeid som venter meg nå da jeg endelig er hjemme igjen, så jeg burde egentlig ikke blogge i det hele tatt, men skitt au. Det er så deilig å skrive norsk, alle oppgavene mine går på engelsk, og det går ikke like fort kan du si.

Hva har skjedd den siste uka? Jeg skal skrive dette også, i litt mer utfyllende ordelag, men kort fortalt:

- Jeg kom blakk og uten bankkort, som tidligere nevnt.
- Jeg kom med to stk ubrukbare afrikanske sim-kort og et stk. inaktivt norsk, tjohei. - Jeg kom til en uviss boframtid, da jeg ikke har fått bekrefta noen hybel på moholt enda. Da fikk jeg fort bekrefta at søknaden min er blitt rota bort, jeg er satt i kø på nytt, og står nå som nr. 83 i kø.

Hvis jeg klarer å fikse dette, da er jeg den nye og feminine McGyver, tenkte jeg. Nå trengte jeg ikke å fikse så mye i det hele tatt, for det nye sim-kortet mitt skulle de sende i posten bare de fikk vite adressa mi (ja, det var det da). Bankkortet har fattern bestilt, og det lå og ventet på meg, og kontantkort på mobil lå parat på nærmeste narvesen. Og når jeg tenkte at dagen blir ikke bedre, da ringte Jill Jeanette, som prikken over I-en, og sa at jeg bare kunne komme og bo hos henne. Aiaiai, det ordner seg for snille piker.

Sa jeg litt for fort da jeg dagen deretter skulle stige ombord i toget til Trondheim, og buksa mi spjæra med en velkjent og høylytt spjærelyd. Åse på 16 holdt på å knekke sammen på plattforma, skulle tro hun var 14, og jeg kjente at alt som het fatning var i ferd på å forlate meg da det var den eneste buksa jeg hadde planlagt å klare meg med over 1.Mai helga.

Vel framme i Trondheim har ting gått bedre, lageret mitt holdt dørene åpne så jeg kunne smette inn og finne fram ei ny bukse + litt ekstra, Marita i klassen leier for øyeblikket to hybler da hun har oppsigelsestid på den ene, og her har jeg flyttet inn, og jeg er igang med en ende av den enorme floka som kalles "leveres snarest". Og nå har jeg jammen meg ikke så dårlig samvittighet fr bloggen min heller, som jeg har forsømt i så lang tid. Det slår meg nå at jeg ikke har skrevet noenting om siste uka i Dar, men jeg skal gjøre det når jeg blir for lei "leveres snarest". Fra nå av skal bloggen min bli et eneste virvar, det flotte systemet kunne jo ikke vare for evig, hehe.

Selv om jeg savner livet i Tanzania helt enormt er det godt å være tilbake i Norge og, det var flott å komme hjem til god vår, jeg gleder meg til å se klassa mi på mandag, og imorra har jeg bursdag :)

ha en fin dag!