Kjersti med ballen

Kjersti med ballen

Idag, søndag 2. Mars, kjeda Chast seg litt ekstra, så hun bestemte seg likegodt for å kaste volleyballen i søpla. Vi har ikke fortalt om søpla her på bruket heller, det var der vi oppdaget det forhistoriske kattedyret med røntgensynet. Søpla her tømmes i en diger silo som er bygd ned i bakken utafor soverommet til meg og bobleplast. Og fra et rør siver all kloakken ned i søpla, og gjør den uutholdelige stanken ytterligere interessant. Når morfar på hytta hadde sitti og stirra i veggen lenge nok, tok hun resolutt ballen og stakk ut. Ca. 30 sekunder senere, mer spak enn sprek, kom hun tilbake, etter å ha tappat bollen i søpla. Yuck!!!

Men etter en kort rådslagning, fattet lille møkk seg, og etter en snartur på badet kom hun med marsjgang lik Hitlers tilbake med langkosten i giv akt, klar til dyst. Hvis det skulle være noe tvil, så handler hele denne teksten om Kjersti, som både egenhendig og av oss andre, har fått mangt et kallenavn. For; som hun selv poengterer titt og ofte, kjært barn har mange navn :)

Når det kommer til det forhistoriske kattedyret med røntgensyn, så er dette et fenomen som oppsto i min fantasi ei natt jeg våkna av noe som rasla utafor vinduet. Liv redd ble jeg, for mitt på svarte natta, i en del av verden der det faktisk er reelt med både den ene og andre faren lurkende under senga, kan fantasien fort løpe løpsk (den kan faktisk produsere en hel del bensin til bålet). Så der lå jeg, musestille, med øynene vidåpne og turte nesten ikke puste. Og mens jeg hørte på knaske og grafse og tafse og slurpelydene ble det klart for meg hva det var jeg hørte utenfor. Det var et kattedyr, med hvalrosstenner og sånne plater på ryggen som brontosaurus hadde. (ja, det var den dinosauren som så immari skummel ut, men som i virkeligheten er den mest godlynte av dem alle. Han er bare plantespiser, han. Mener jeg i hvertfall, hvis ikke er det en HELT annen dinosaur jeg mener) Også har den vinger, lange og smale, akkurat som øynene. Dvs, øynene er runde, men pupillene er sånne klassiske skumle katteøyne, som blir smale som streker når den blir sint. Og ikke bare det, disse øynene her lyser rødt, og hvis den ser deg, og du får øyekontakt med den, så sender den røde laserstråler inn i dine øyne, rett inn i hjernen, også dør du!

Er det rart jeg knapt turte puste? Skuffelsen var enorm neste dag, når de andre i huset ikke viste samme frykten. Skjønte de ikke at røntgensynet ville DREPE, ikke bare meg, det ville også svi hull i nettingvinduet, sånn at den kunne hoppe inn, og spise de andre 3 også. Selvfølgelig ville den gjort det, hvis den visste at den hadde andre alternativer enn kloakkmarinert søppel. Nei, det var best å ikke sette griller i hodet på den.

Heldigvis fikk jeg litt anerkjennelse samme kveld, når strømmen gikk og jeg og Josephine (Kjersti) sto på rommet og skulle til og pusse tennene. Plutselig hørte vi noe rett utafor vinduet, og jeg var IKKE alene om å springe og hyle da, nei. Historien hadde tydeligvis (og heldigvis) gjort inntrykk.

Og samme natt var det klart for den store avsløringen. Lenge lå vi våkne begge to og bare lytta med våre årvåkne ører (kan man si det?) før vi i det hele tatt turte sjekke om den andre var våken.

«Kjersti?»
«Ja?»
«Hører du det der?»
«Jeg trodde det var deg. Jeg lurte på hvorfor i helvete du ikke skrudde på lyset når du skulle styre så mye midt i mørten.»
«Nei, det er DET.»
«Har du kikka?»
«Er du gæren? Den kommer til å drepe meg.»
«Hehe.»
«Nei, men seriøst, jeg tør ikke. Jeg vil ikke tråkke på gulvet uten sokker.»
«Nei, ikke jeg heller, skjønner deg jævla godt, jeg.»

Og sånn gikk hviskesamtalen fram og tilbake i gud vet hvor lenge, før vi slår oss til ro med at vi bare må prøve å sove videre. Men det går jo selvfølgelig ikke, dette er jo rene skrekkfilmen, og jeg må prøve meg ut. Like stille som ånden som går og så videre... Prøver å få et glimt ut, men lur som en rev har jeg vært, og teipa igjen gardinene før jeg la meg. Å rive teipen av veggen vil helt klart forhindre alle muligheter for et glimt av DET. Eventuelt vil jeg ha tiltrukket meg så mye oppmerksomhet at han står rett utafor klar med laserblikket når jeg trekker fra gardina. Jeg tør ikke engang tenke tanken.

Tja, det var vel ikke til å unngå, et lite vindpust, en stor lyd fra teipen, og herfra var de egentlig bare å handle raskt. Og herfra kommer vel egentlig delen der jeg ikke føler for å fylle ut noe særlig mer også. Det var vel godt at jeg allerede hadde skapt meg et så godt bilde på netthinna, for det var ikke mye samsvar, kan du si. Det er vel ikke noe fare for at jeg kommer til å ligge våken av frykt fra nå av, for å ha sagt det. Det måtte i så fall være frykt og sympati for magen til stakkaren.