Stone Town og Zanzibar forovrig

tirsdag 8. april 2008

Stone Town og Zanzibar forovrig

Den 2. april satte vi nesa mot Zanzibar, og Stone Town i første omgang. Alle vi har snakka med har blitt dårlige i magan av denne øya, og vi var intet unntak. Jeg har en teori om at det er kolera-vaksinen som er i ferd med å gå ut på dato. Vel vel, de første dagene gikk tålelig bra, vi bor bra og billig i byn, men spiser dyrt. Jeg tror alle hadde en ganske unison røst når vi sa at vi var ikke kommet til Afrika for å se på fine bygninger, så å vandre rundt i byn var IKKE interessant. Dette forandret seg derimot da vi kom hit (som i seg selv var en bragd. Båtturen ut var ikke direkte i vater, og norske plattføtter pilte temmelig raskt ut på dekk. Men vi kom jo helskinna fram). Dette var en utrolig flott by, med så mange eksotiske små butikker, vi kommer til å få STORE problemer med å komme oss hjem med all bagasjen. Smale gater og høy Vespa-faktor, rekker med restauranter helt ned i vannkanten, der man kan sitte og nippe til en drink som ville kosta halve budsjettet mitt i Norge, mens man ser på solnedgangen eller en gjeng med gutter som spiller fotball på stranda.

Vår første hele dag i Stone Town booka vi delfintur på sørkysten. Dette var derimot en forsmak av stresset som venter oss hjemme, tror jeg. Visst så vi delfiner, plenty av dem, men de stakkars dyra ble forfulgt av 4-5 turistbåter stappa med mzunguer som ville svømme med flipper. Når vi nærmet oss, ropte guiden GO GO GO!!! Også var det bare å hoppe. Jeg var livredd, og fikk saltvann i munnen, nesa, øynene, overalt. Nei, og nei, Mjøsajenta er ikke vant til noe anna enn ferskvann, og holdt jammen meg nesten på å drukne. Litt store bølger, som kom over hodet og fylte opp snorkelen i tillegg, gjorde ikke akkurat dette til den ideelle opplevelsen.

Kvelden derimot, ble den rake motsetning, og det hele toppet seg nok på Monsoon restaurant, som hadde fått veldig gode kritikker i lonely planeten (som vi ellers ikke setter stor tiltro til). Her var det upåklagelig atmosfære, vi måtte ta av skoa før vi gikk inn, til Linn og Kjersti (fothaternes) store skrekk. Inne var veggen dekt av kangaer, gulvet av tepper og puter, dempet belysning og lav musikk gjorde stemningen rundt bordet, som ruvet 30 cm over bakken, veldig god. Nei, her blir det nok flere besøk, når maten var fortært kunne vi bare strekke oss ut og la maten synke. Jeg innser at jeg høres ut som en reklame for stedet, men de er vel verdt det.

Nei, livet smilte til oss, en stakket stund i alle fall, før mageknipen slo inn. Det blir nok ikke til at vi reiser hjem fra Zanzibar med fast kabel.

Idag, 4 april tok vi en dalla dalla (overfylt hiace) opp til nordspissen av øya, Nungwi. Her bor vi i et lite fort, vi stortrives i vår lille borg, for ja, jeg føler meg som kaptein sortebill, eller egentlig prinsessa som er fanget av fjelltrollet Krakonosj. Vi bor litt unna stranda, men bare omlag 150 meter, og fordelen med det er en liten palmeskog full av hengekøyer, en diger veranda i andre etasje, som er vår etasje, med utsikt over hele kongeriket aka. stranda.

Vi har vært og vandret bort til Kendwa som er nabostranda, utrolig flott å gå langs stranda, og der var det veldig idyllisk. Ikke rart det er for dyrt for oss. Men vi trenger ikke idyllisk, så lenge vi har eventyr, og eventyr får vi, så fort vi ikke hører på det lokale helter har å tilby av tips og råd. Her ligger de parat med strandas utgave av fjellvettreglene, men vi vandret som 3x Severin Suveren ganske besserwisser med nesa i sky rett forbi uten å høre på. Såntno skal man visseligen fort nok få svi for, og etter å ha drukket en kald cola, og sett på rugby på tv, hadde tidevannet tatt innersvingen på oss. Og stokkemenna satte ganske fort en stopper for at vi fikk tatt innersvingen på stranda. Det viser seg at man ikke får lov til å gå hvor man vil på Zanzibar, ikke engang når man er nordmann livredd for å bli knust mot klipper, eller det som verre er, å få vått kamera, med så mange fine bilder. Jaja, vi måtte nå bare prøve oss da, og Sanne, som er den høyeste av oss, tok veska over hodet. Opplevelser som ikke er fit for en hedmarking er det tydeligvis flust av her, og dette var en av dem. Men vi vasset/seilte/svømte/ramlet oss gjennom dem, og om jeg var en anelse engstelig mens det sto på, var det veldig spennende etterpå.
Vi vant!
I tillegg var det en liten trøst å kunne få seg en god latter av Trine som gikk fremst, og som med en noe gjennomsiktig kanga, så ut som den lille havfruen møter kalenderpiken for februar i ViMenn. Haha.

Men som om vi ikke følte at vi hadde fått nok spenning i denne hverdagen, dro vi til strandbaren Chulos med bonfire og mopeder hengende i trærne på kvelden, dog med litt risiko involvert for Trine. Aldeles intetanende satt hun i baren og mingla som vi er blitt så flinke til, nå da swahilien tar seg til nye og stormfulle høyder. Og helt ut av det blå, bokstavelig talt, kom en kokosnøtt dalende. Den kom jo da slett ikke dalende, den kom med et brak, deisa rett i bakken, millimeter fra Trines egen kokosnøtt. Nå høres dette kanskje ut som en lystig historie, men du vet kanskje ikke at mange mennesker dør faktisk hvert år av kokosnøtter rett i knollen. Og nå var var altså Trine i ferd med å lide samme skjebne. Dette går rett inn på typisk afrikansk-lista. Eksotisk. Men utenom kveldens lille kokoseventyr (uttrykket «jeg skal gi deg kokos» får med ett ny mening) følte vi oss ganske ferdige med nordspissen, og bega oss østover. Nå skulle det være fortere gjort enn ønskelig, det viser seg at vi kommer litt utenom sesongen, så myyyyye er stengt. Første stopp var Paje. Her var det lite og ingenting, så vi for videre til neste strand, Jambiani. Her var det lite og ingenting, men iallefall ganske rolig, så vi bestemte oss for å bli, ihvertfall for ei natt. Og det var omtrent det vi trengte på denne plassen, som var fryktelig stille, på grensa til skummel. En og annen maasai kom ruslende bortover stranda, småpratet litt om vær og vind og urolighetene som ikke lenger er så mye av i Kenya. Vi ble invitert på maasai-fest på stranda, men grunnet en elendig kokk var det ingen som kom seg på den festen. Det mest spennende var trolig Sannes teori om maasaienes skotøy, etter å ha brukt de siste dagene på å studere diverse utgaver. Den er omtrent som følger: De fattigste masaaiene må gå med bildekk på beina. De som har nogenlunde normal inntekt har råd til sykepleiersko, og de mest VELSTÅENDE har slike som meg. Ja, undertegnede har tydeligvis kjøpt seg hi-class stokkemann skotøy, og alle som vil kan få se når jeg kommer hjem.

Idag pakket vi pjattet og dro tilbake til Stone Town. Lystne på noe nytt, spurte vi om det var noen plasser å bo på Bububu beach, mest fordi det er et spennende navn, men det var det IKKE. Det det derimot er mer enn lett å få, er punga dekk. Jeg har aldri vært med på å så mye dekkskift som etter at jeg kom til Zanzibar. Etter enda mere om og men, kom vi oss til Manch Lodge, hvor vi bor nå, men det blir bare omlag ei natt her og, for nå er vi ute og tester ut landet. Vi er også på kafètesting, så etter disse ukene kan vi sikkert skrive en ny lonely planet om Zanzibar off season. Buni var dagens fangst, en usannsynlig trivelig milkshake-kafé, som også serverer mat, men spesialiserer seg på milkshake, og du verden om de kan det. Hit blir vi nok å stikke nesa inn oftere.