Dar es Salaam

Dar es Salaam

Lørdag 23. Februar dro vi til Dar es Salaam, lykkelig uvitende om denne syndens by. Klokka halv sju på morrakvisten var vi plassert på rett buss, bra trøtte i trynet, men lykkelige over å være på vei. Og dette var dagen da vi så en afrikansk soloppgang for første gang. Og det var en opplevelse verdt å gjenta. Utrolig flott å se på. Folk lo litt smått av oss, sånne små opplevelser syns norrbaggarna er utrolige. Men forundringen ble større når vi så en sjimpanse. Den bare satt i veikanten, som om det var den mest dagligdagse ting i verden. Kanskje det var den mest dagligdagse ting i verden for den. Hehe. Så kom vi nå endelig fram, turen gikk overraskende fort, men nå ble det verre, For hvor var vi egentlig, og hvor skulle vi? To fra bandet vi hadde vært på forrige helg (som apropos heter Akudo Impact) skulle komme og møte oss, og vise oss et dugandes hotell, men hvor var de? Og hvor var nærmeste do? Spørsmålene var mange, og det var VELDIG få engelsktalende å spørre om hjelp. Vi fant fort ut at her var det bare å sette seg ned i en kafe og vente på bedre tider. Og de kom, gudskjelov rett etter vi hadde spist chips. Og vi kjørte rundt, fra hotell til hotell, mzungoene (de hvite) hadde bare ett krav, og det var badebasseng. Nå viste det seg at dette skulle bli vanskeligere enn som så å innfri, men vi fant det til slutt. The blue pearl! Her levde vi rett og slett herrens glade 4 dager. Til å ha levd spartansk i 3 uker var stabil strøm og vann i springen luksus. Aircondition på rommet, kjøkken, tv og basseng på taket var heaven.

Men hvor ble de egentlig av, disse dagene som gikk så fort. Den første dagen gikk vel med til å lete etter hotell, handle mat, og dra på konsert. Vi tenkte vel i vårt stille sinn at hey, vi kjenner bandet, kanskje vi kommer gratis inn, men tok nå med penger for sikkerhets skyld. Det var jo selvfølgelig HEEEELT overflødig, mzunguene var VIP, og ble eskortert inn hovedinngangen AV bandet. DA følte vi oss høye i hatten.

Søndagen gikk med til å ligge i klorbleking i bassenget på taket. Dessverre virket det ikke helt, da samtlige var alt mellom lys rosa og mørke rød da kvelden kom. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne stekt en fem retters på ryggen min da. Kvelden kom, og vi var klare for nok en konsert. Denne gangen var vi litt etter skjema, så konserten hadde allerede starta når vi ankom. Nå, tenkte vi, nå må vi ihvertfall betale, men sendte nå en melding til keyboard-mannen for å si at vi var der. Og mens vi sto i kø, hvem var det som kom ut for å hente mzungu-groupiene sine? Jada, det var keyboard-mannen det vettu. Han hadde bare gått fra konserten sin han, for å la oss slippe køen og spare penga og i det hele tatt. Det er øyeblikk som dette som bare kan vare og vare, for sjelden har vi vel følt oss så kule og viktige.

På mandagen var vi på besøk i St. Marys barneskole, barnehage og barnehjem, og mer interessant var det vel ikke og si om det. På vei opp til bassenget igjen, traff vi Jesse fra airforcen, som var i Tanzania i anledning Bush-besøket. Amerikanerne har søren meg prestert å sende 2000 menn til 3 forskjellige land i Afrika, altså 6000 tilsammen, alt militært utstyr, alle maskiner, biler, alt som skulle brukes, ene og alene fordi Bush ville ta seg en tur ut i distriktet. Det syns jeg er sykt. Og alle disse 2000 i Tanzania, bodde på fancy hoteller, de beste i Tanzania, de kunne gå hvorhen de ønsket, spise hva enn de ville, og sette det på USAs regning. Jeg ble fysisk dårlig av å høre om alt dette sløseriet.

Siste dagen dro vi på Coco beach med bandet, og nå måtte vi vel bare innfinne oss med det faktum at å tilbringe 4 dager i løpet av ei uke sammen med akudo impact, det kvalifiserer som blodfan. Vi angra selvfølgelig på at vi ikke hadde dratt på stranda før, her var det kjempestas. Vi sprang fram og tilbake på stranda og lo hysterisk mens vi flyktet fra bølgene. De innfødte lo av oss, men vi lo av dem òg, så det var greit. Voksne mennesker som plasker rundt i knalloransje redningsvester, det var et syn. Bølgene ble større og større, og hvor morsomt det enn var, så tok det faktisk litt på med så mye saltvann i øre, nese, hals, og ikke minst øye. Tilslutt måtte vi bare kapitulere og gå opp igjen. Vel oppe fikk vi servert det som skulle vise seg å være starten på et laaaaangt og nært bekjentskap med toaletten aka. dårlig stekt kylling.

Men det skulle slett ikke være det verste med denne kvelden, som starta så veldig bra. Mens vi var ute og bada, kom vokalistene i et annet band, som tydeligvis var venner med vårt band. Disse drakk rimelig tett mens vi spiste og jagde bølger, uten at vi tenkte noe mer over dette. Ikke før vi skulle dra, og Charles og George, som de het, kom kjørende opp på sida av bilen vår på motorsykkel, begge uten hjelm, i t-skjorte og med tynne bukser. Vi prøvde å forklare at vi syns dette var uforsvarlig, men skjønte fort at vi snakket til døve ører. Med en noe vond klump i magen dro vi hjemover, og bare noen kilometer avgårde skjedde det som selvfølgelig ikke skal skje. I det vi skal svinge inn på en bensinstasjon, høres og føles det som om venstre bakdekk av bilen vår faller av og ruller bortover veien. Når vi får summa oss, ser vi selvfølgelig at det ikke er dekket, men motorsykkelen som sklir bortover asfalten, og skjønner at den har kommet i alt for stor fart bak oss, ikke greid å bremse, og krasjet inn i oss bakfra når vi svingte inn på bensinstasjonen. Den først reaksjonen vår er vel sjokket over at begge to reiser seg opp igjen, børster av klærne og får motorsykkelen ut av veien før det kommer for mye trafikk. Den neste er vår egen dumskap, hvordan ingen av oss nektet dem å kjøre, hvordan vi fant oss i å ta følge med dem og hvor mange andre av alle de vi møter i trafikken er egentlig veldig berusede? Den tredje er ambulansepersonell og politi som står på bensinstasjonen, men som på ingen måte griper inn. I ettertid får vi vite at noen har vært borte og vifta med litt penger til politiet ganske umiddelbart etter ulykka, slik at de skal holde seg unna. Når så sjåføren av motorsykkelen, den mest berusede, med en blodig underarm, starter motoren og bare forlater åstedet, da renner begeret over for 4 nordmenn, som ringer taxi, og er helt ferdige med å være groupier.


(fotnote til muttern og fattern, og evt andre litt eldre som måtte lese bloggen min.
Aka. er forkortelse for also known as)