En ubehagelig sannhet

tirsdag 19. februar 2008

En ubehagelig sannhet

Idag så vi en gutt bli prylt. Foran hele skolen, oppstilt utenfor matsalen. Det var så ubehagelig at selv om vi har tenkt at vi kom til å oppleve slike ting, har vi liksom slått oss til ro med at det ikke kom til å skje, når det ikke har skjedd noe enda. Men idag, når jeg og Linn skulle hente rundstykker i matsalen, da sto de oppstilt for å overvære og bli skremt av denne ene gutten bli nedverdiget og skadet av læreren. Det var så trasig å se på, og allikevel klarte vi liksom ikke å gå, vi ble bare stående på hjørnet. Og noe sier oss at det faktum at vi sto og så på, formildet faktisk seansen, og det er noe av det verste å tenke på. For idet vi gikk nedover ble vi passert av en annen liten gutt som kom med en stor kjepp han holdt på å kviste. Etter all sannsynlighet var det nok denne han skulle bankes med, men når vi ble stående å observere, tok læreren opp en liten pinne i stedet.

Det viste seg at gutten hadde vært på lærerværelset og stjålet eksamensoppgavene, for å kunne jukse på eksamen som nærmer seg, og dette førte oss inn i diskusjonen; hva ville skjedd i en lignende situasjon i Norge? Nå fins det ikke noe lignende situasjon i Norge, for det eksamineres ikke fra 5-årsalderen, og du kan ikke bli kastet ut fra skolen i en alder av 10 år, men hvis det hadde skjedd på en ungdomsskole da? Da hadde du blitt utvist for 3 dager, hadde du ikke? Og det er det kanskje ingen som hadde tatt stor notis av i Norge, men her er det viktig for barna å være tilstede på skolen. Det er viktig å lære, for den harde hverdagen er sånn at eksamener fram til 4. trinn får du ta om igjen, men etter det er det på hue og ræva ut. Ja, du forsto rett, barna eksamineres fra de er 5 år, består de ikke eksamen, så går de ett helt år om igjen. Slik er ståa helt til 4. trinn, men derfra og ut får du bare en sjanse. Stryker du på en eksamen etter du er 10 år, da får du ingen flere sjanser. Da er det bare å begynne å jobbe, for da er skolegangen slutt. Det er helt absurd, men sånn er det. Det føles som vi har tatt fly i ti timer til gamledager.

Og derfor tenkte vi at det ville vært straff mer en nok å bli utvist herfra i 3 dager. For hva godt fører det egentlig med seg å bli ydmyket foran hele skolen? Foran alle dine venner og uvenner, foran lærere, romkamerater og tilsyn? Foran og av de som skal fungere som tillitspersoner? Det motiverer ikke akkurat til å gjøre sitt beste, til å gjøre det rette, til å bidra, til å skape et velfungerende skolemiljø. Nei, om vi ikke hadde det før, så fikk vi i alle fall perspektiv på hvorfor det ikke er akseptert å slå i norsk skolevesen lenger. Det er rett og slett ingen løsning.

I tillegg var det litt som å være publikum på en historisk forestilling om 2. verdenskrig. Eller i et militært regime av noe slag eller noe. Når det begynte å bli uro i massen, begynte han å rope kommandoer, og barna stilte seg umiddelbart på rekker med henda på ryggen, de snudde venstre om, holdt, venstre om, holdt. Dette er snakk om barn fra 5 år! Da seansen var slutt, fikk han dem til å marsjere på stedet hvil til han ga ny ordre, og mens han brølte left, right, left, right, gikk første rekke av forsamlingen marsjerende til klasserommet, og resten fulgte på. Hvis noen ikke marsjerte fort nok, pisket han etter dem med pinnen sin. Dette var følelsen av å være midt i en film du absolutt ikke har lyst til å ta del i.

Hva med oss? Målløse og sjokkerte etter en ubehagelig sannhet.