Den store klassefesten!
Nå er vi trygt tilbake i Kororgwe, og igang med innspurtsuka, typ 24.-28. Mars. Denne uka har vi bestemt oss for å prege med kos og moro, og vi synes det går ganske bra. Vi har hatt kosedag med ballongfest, og hele huset har sett ut som et middelmådig amerikansk bryllup. Stilig. Vi kjøpte bananer og sjokolademelk til alle ungene, og kjærlighet på pinne. Med huset fullt av overraskelser, var lista lagt for en dag fylt med kulerunde øyne og svære glis. Og ganske riktig, disse ungene viste seg å være veldig glad i overraskelser. Det var slurping av sjokolademelk, og bananskall i alle retninger, og røde kjærlighet-på-pinne-munner. Lykkelige barn var en fryd å se, og vi fylte opp sofaen med koseunger, og koste det vi makta. Idag har det bare vært pakking og frivillig oppmøte i barnehagen, og alvoret har begynt å sige innover oss. Det blir ikke særlig moro å reise fra disse barna, spesielt ikke de som vi vet ikke har noe særlig lys framtid i møte, men samtidig så ser vi selv fram til en fantastisk måned på Zanzibar og i Dar es Salaam. Vi skal på barnehjem, og vi skal slange oss på stranda, og vi skal svømme med delfiner og snorkle og slikke sol. Og alt det vi har gledet oss til å gjøre når vi kommer hjem, det har fullstendig begynt å blekne, jeg antar at når vi har vært ei stund på Zanzibar, kommer vi til å begynne å savne Korogwe stort. Denne ingenmannsplassen som vi har lært å kjenne og blitt vant til, og ja, sågar glade i. Vi har rett og slett blitt vant til alle de tingene vi sterkt mislikte når vi kom hit. Den stekende heten, african time med all venting det førte med seg, mangel på kontakt med omverdenen, mangel på alt vestlig. Stirring og peking, og følelsen av å være viktig. Å kunne snakke om hva vi vil, og hvem vi vil, akkurat hvor vi vil, det kommer vi alle til å samle. Når jeg plutselig var omringa av hvite mennesker i Arusha (turisthovedstaden) og ikke visste hvor nordiske noen var, så kunne man plutselig ikke si noe, og vi som har vært vant til å snakke om fjert og rare tær hvor åpenlyst som helst. I Pangani var vi sammen med ei dansk dame, og jeg tok meg stadig vekk i å snakke om det faktum at jeg satt vis à vis ei dame i 60-åra uten BH, helt til noen sparka meg hardt foten, og forma med leppene at hun forsto sannsynligvis bablinga mi. Da fikk solbrentheten min straks en ekstra nyanse. Jeg tror nesten jeg fikk feber.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar