Nå har jeg lagt over den gamle bloggen min fra reisen til Afrika, der jeg var og hadde praksis i førskolelærerutdanninga. Det var en utrolig spennende reise, et skikkelig eventyr. Jeg opplevde så mye flott, og moro og veldig annerledes, og også veldig forventet. Inntrykkene var så mange, og å fortelle om alle disse nye inntrykkene var ikke noe problem.
Nå har det gått 3 år siden jeg tok de siste vaksinene, sjekka at alt var i orden med reiseforsikringa og pakka ned hybelen min for å dra. Jeg har blitt førskolelærer, fått jobb, og vært på daglige ekspedisjoner med utforskerlystne eventyrere i snart 2 år. Det har vært spennende på en helt annen måte, svært krevende, men også svært givende. Men nå søker jeg nye eventyr, et lite vindu der jeg vil se litt lenger fram og ut. Jeg har brukt tida de siste åra på å studere det nære, livet i grøftekanten, i fuglereiret utafor gjerdet om våren, i barnesinnet som søker lek og spenning. Nå har jeg lyst til å se utover hele vidda, studere bålet om kvelden, Maren-sinnet vil ha lek og spenning :)
Jeg har nemlig tenkt meg ut på mitt nye Eventyr. Jeg skal ikke leve et år i naturen av det jeg klarer å jakte å fiske (det hadde blitt magert). Jeg skal ikke gå Norge på kryss eller tvers, og heller ikke jorden rundt. Jeg skal derimot på alle de små og store (i min skala) turene som jeg har hatt lyst til å dra på. Alle de turene jeg har lyst til å ta, men som sommerferien ikke helt strekker til.
Hvordan skal dette gjennomføres, sier du? Ja, det har jeg tenkt ganske mye på òg. Høsten har gått med til mye refleksjon, jeg har i perioder ikke følt at jeg havnet på rett hylle, at jeg ikke har vært tilstrekkelig tilfreds med dagene som passerte. Jeg har følt at det har vært behov for en real pause i tenkeboksen. Og det mer jeg tenkte på denne tenkeboksen, det viktigere ble det for meg. Litt smått om senn bestemte jeg meg for å begynne å legge av penger i tilfelle tenkeboksen min ikke kom til å gi fast inntekt. Og samtidig ble nok frøet om å dra ut på tur, sådd.
Nå har løse tanker blitt til en mer håndfast plan om å følge gjengen min på Fykenborg fram til sommeren, for så å gå ut i en laaaaaaang sommerferie. Som går over i en høst- og vinterferie. Og nå er jeg i ferd med å komme meg til poenget med dette innlegget, som har andre og skjulte intensjoner. Ved å skrive blogg, planlegge og fortelle om turene jeg har tenkt meg på, har jeg nemlig en annen agenda enn bare å fortelle hva jeg holder på med. Jeg vil ha selskap på tur :) Og håper derfor at noen som leser om turplanene mine tar kontakt og sier: "Åh Maren- jeg kunne jammen meg tenkt meg en tur på Hardangenvidda jeg òg!" For da kommer jeg til å si: "Fantastisk, da drar vi ilag! Når passer det for deg?"
Snart skal jeg legge ut en liste over de turene jeg har lyst til å ta, også håper jeg at noen har lyst til å være med meg på tur. Også håper jeg at noen har lyst til å gi meg tips og anbefalinger til turer og områder, for jeg vet at jeg har venner med mange flotte favoritt-turområder. Og hvis noen kunne tenkt seg en annen tur, og en turkamerat, håper jeg de sier fra, for jeg vil gjerne være med.
søndag 16. januar 2011
tirsdag 11. januar 2011
Den store reisen
Er helt sikkert ikke så langt fra slik vi framsto, men heldigvis filmet ingen oss. Her er beretningen om 4 flotte og vår reise fra trøndelag til Afrika- og tilbake. Aller først her under, den spede, og noe usikre start den 28. februar 2008
Nå har Paal fått meg på blogg, så da får vi se om jeg greier å fortsette på egenhånd etterpå.... Skal skrive mer senere, men i glassgården blir jeg lett litt stressa sånn som jeg blir av flere mennesker på en gang og greier og greier....
Over og ut-
fredag 1. februar 2008
Jamen da.....drar jeg da-
Nå er sekken pakket, passet kopiert og politistemplet, alle mine eiendeler på lager og i Minas bod, og jeg venter på å slå av pc-en og gå til flybussen...
Begynner det å merkes i magen nå? Jeg tror det, eller så er det mangelen på middag idag. Og så da, for de som leser dette, men som ikke skjønner noe videre av hva som egentlig foregår;
Maren skal til Tanzania!!! Åjada, du misforsto ikke :-) Jeg studerer førskolelærer med friluftsliv på DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskolen), går på andre året nu, og har søkt barnehagepraksis i utlandet. Og jamen fikk jeg det ikke, det må være mitt blide åsyn som endelig gir utslag ;p
Mhm, nok om det, jeg skal til Korogwe, en (liten?) by nord i Tanzania, sammen med tre andre spretne frøkner;
Ms Kjersti Lunde Olsen aka. Ålesunds store skrekk,
Ms Linn Therese Anzjøn Dahl aka. Nooooord-Trøndelaaaaag, "veit du kor mange kjendisa som kjæm fra Namsos eller?"
and Ms Sanne Sprang aka. Nei, hun stakk ikke av, hun heter Sprang.
Der skal vi vel leve livets glade dager til Mai, eller sånn ca. Men veien fram til idag har vært så som så. Det var et hardt slag å punge ut for flybillettene. Det var et overraskende lett slag å ta vaksiner (trodde vi), men desto verre å komme tilbake til runde 2 av hepatitt :/ Vi var nok litt kjepphøye da vi troppa opp på vaksinasjonskontoret andre gang. Den sprøyta hadde dødningehode og sang til meg. "Do you want a piece of me". Så nå er det vel ikke akkurat slik at jeg ser fram til runde 3 i Mai, men ingen vits å ta sorgene på forskudd. Malariatablettene, gud forby at vi må gå på de dyre i tillegg, ALDRI har jeg lagt fra meg så mye penger på et apotek, man skulle tro jeg skulle starte sykehus!
Og nå kom jeg på at jeg har glemt å kjøpe mer solkrem. OoO, kanskje de har på flyplassen, gitt :-)
De siste dagene har det gått i norsk mat, jeg nevner i fleng, Finnbiff i viltgryte, hjortestek med cheddar- og rømmegratinerte poteter, GRANDIOSA, selvfølgelig, seibiff med løk. Og ellers har jeg da med meg i sekken, i fall savnet skulle bli for stort:
Rugsprø
Et bilde av en ELG
Hellbillies
"Ikke naken" (norsk film)
Enda et bilde, av Samfundet
Hamsun m.fl.
Afrika-boka mi, som de ønsket, kunne få skrive noen ord (eller mange) i :)
Hvilket bringer meg over på noen kjempefine siste dager sammen med de beste menneskene jeg vet om i Trondheim. Ingrid (og Øyvind) som jeg har bodd sammen med i Januar, og som har dratt til Malmö idag, for å være i barnehagepraksis der, Jill Jeanette- det er så koselig å sitte i ambassaden og drikke te med honning i, at jeg får ikke satt ord på det. Ingrid, som tok med seg hjortestek hjem fra Osterøy, og var så vennligsinnet og delte med oss, det var sååå godt :D, Anne Sofie, som har lånt meg husrom, seng, tannkost- det meste de siste dagene, hva skulle jeg gjort uten deg? ååååånei, nå må jeg skrive gode ord om resten av dere Mina, Heidi, Paal, Marit når jeg har landa i Oslo, for nå må jeg faktisk dra.... uuuæææææ.....
lørdag 2. februar 2008
2. Kapittel, Heathrow
Naa har jeg endelig kommet meg paa internett, etter en hasardioes natt i norsk uvaer :/
Hva moette oss paa Vaernes? INGENTING! Null info, null mat, null service, MASSE vaer :)
Vi satt i 6 gode timer og kosa oss foer vi fikk paa det rene at det kom IKKE til aa gaa noe fly, hvilket jeg kunne informert om maaange timer foer. Buss var neste alternativ, og jeg sover jo ikke noe godt paa buss... saa naar vi endelig kom oss til Gardermoen var Maren sliten og gretten, noe familien fikk merke, men takk for at dere kom. Merker at jeg blir sentimental naar jeg sitter her, og det er litt for sent ;)
Ogsaa, manko paa penger, jeg hadde jo planlagt aa bruke en helaften paa aa gjoere alt jeg skulle paa internett i casa Grorud, IKKE sjokke rundt og oppleve (det professor Gunnestad saa flott har laert oss om) det phase of shock allerede tjue minutter ut av Trondheim by ;p
Vel vel, manko paa penger foerte til et nytt stadium av hektisk roede kinn, hoey puls, og raske, men akk saa ukontrollerte bevegelser... Igjen ble Paal min redningsmann, som via tlf, administrerte min nettbank og overfoerte penger i hytt og gevaer :) med mindre jeg ikke har noen penger neste gang jeg drar kortet, saa er jeg deg evig takknemlig!
Naa var jeg i ferd med aa gaa tom for penger paa betalingsnettet her, og var IGJEN paa vei til nye hoyder av stress, men innsaa at her det verdt aa bruke tre og en halv pund paa aa slappe av paa facebook, og mailen og forum, saa jeg casha inn :)
Mangelen paa soevn gjoer meg nok unoedvendig sutrete, og jeg innser at jeg kanskje ikke er noe emne for finnmarkslopet after all... I skrivende stund foeler jeg virkelig at selv om humoeret kanskje er taalelig greit, er sovnen i ferd med aa knekke meg, og jeg tror man kunne skrevet en god avhandling om adferdspsykologi ved aa foelge meg idag :p
NEI, saa ille er det ikke, jeg er overraskende rolig, gleder meg til aa komme fram og komme igang. Jeg er glad i dere alle sammen, kan noen sende blogadressa mi til Ida lillesoster, som er max haaploes aa faa tak i? ;p
- Gaarsdagens ord for dagen var: Det e foillt paa baainn tre. Kainn noen kom og heint bagasjen sin, aellers blir vi noedt te aa staeng heile baainne, og da dele vi ITJ ut naan matkort!!! (god stemning paa Vaernes)
- ord for dagen er: Rolig barn, pappa gjoer saa godt han kan! (kamera er ikke alltid like lette aa haandtere, men hvis du ikke faar tatt det bildet snart, saa er jeg redd det blir et litt stivt smil)
Da avslutter jeg med aa konkludere med at aa korte ned innlegget har jeg IKKE lykkes med :p det er godt jeg har noe aa jobbe med :)
Dar Es Salaam i natt, fem timer paa uviss veg i uviss bil imorra, ogsaa er vi i Korogwe :D :D :D
over og ut-
Heat 1, heat 2, heat 3 Heathrow- Dar es Salaam
-Care for anything, Love?
-It`s me, George!
White girls in Africa
Vi fikk ikke tatt ut penger av noe størrelse i noen av bankene, VISA er nesten i fremmedordboka. Men det var utrolig spennende å være her, å være igang, å være så annerledes. Etter å ha blitt glant på i time ut og time inn, innså vi at vi bare måtte stirre tilbake. Jeg og Kjersti satte oss på en benk og observerte det Kjersti omtalte som Kiwi-Bob. Fritt etter Kjersti: «I Norge er det en mann som går fra Kiwi til Kiwi-butikk og sjekker ut om noen varer er gått ut på dato, så han kan få dobbelt pris igjen. Men det stopper ikke der, han noterer NÅR varene går ut på dato, sånn at han kan komme tilbake»! Dette syns vi begge var imponerende, men så så det ut som om noen gamle kiwi-bukser hadde gått i en fretex-container, for der kom det visseligen et par gående. Nei, vi måtte bare slå fast at Kiwi-Bob goes abroad. Vet ikke om han lykkes så godt med å få dobbel pris tilbake i Afrika. Vet ikke om han lykkes så godt med å finne Kiwi i det hele tatt.
Kjøp kjapt trygt og billig-
Trøtte Tøtter Til....Korogwe
Men utrolig mye artig å se, det er så mange små samfunn som lever av hva da? Hele veien gikk det folk i grøfta, midt i ødemarka på vei til tilsynelatende ingenting. Eller, gikk var å ta hardt i, det var mer spasering. Her er det ikke mye powerwalking ute og går, folk er bedagelige og allikevel i en sånn shape at Gro med hele helsedepartementet i ryggen, ville jubla.
Vi stoppa i en liten landsby for å fylle luft i dekka, og da slakta de en geit til ære for oss. Stakkars Kjersti holdt på å spy. Så mye for heder og ære.
Litt mer soving, også PANG!!! Det var en dekkeksplosjon som fikk solbrillene til å skvette veggimellom, også sikkelet da. Kilde til flau og lattermild stemning. In the middle of nowhere sto vi, med tre dekk, og følte en urettferdig behandling ovenfra, da ulykken ser ut til å følge oss. Men det ordna seg til slutt, forbipasserende syns nok det var hysterisk festlig med 4 hvite jenter i grøftekanten med en kaputt bil, men vi tok det med et smil. Vi har jo til nå tross alt bare fått et fly kansellert, stått over to netters søvn, ikke fått tatt ut de pengene vi absolutt burde ha, og endt opp i grøftekanten uten å vite hvordan vi skulle komme oss videre.
Etter mye om og men, fantes det visst et reservedekk under all bagasjen vår. Måtte de stå og klø seg i hodet i tjue minutter og stirre på et søndersprengt dekk FØR de skjønte at de måtte skifte det?
Framme :) :/ :(
Gimme gimme (more)
gimme (more)
gimme gimme (more)
Show-off i Korogwe
Vi har vært rundt og kikka på skolen, gått inn til byen for å handle vann (som det går MYE av), og det er vel stort sett det som er skjedd idag. Vi har lekt litt med ungene, tja, rusla rundt, tatt folk i hånda, kommet ned etter gårsdagen. Skrevet dagbok, og lest hilsener hjemmefra.
Peace out-
Creepy night
Vi ble tilbudt å kjøpe et barn her, som kunne få bo her på skolen, bare vi sørget for å betale for det. Det er sjukt.
Cheerio, Miss Sophie
Gudstjeneste og øl i lunsjpausen
VI har fått vite hvilke giftige slanger som fins i byen, hvilke edderkopper og krokodiller, hvilke skorpioner og andre utysk vi skal passe oss for.
Vianey fortalte også at HVIS det skulle være sånn at man fester på en ukedag, da forskyver man dagen derpå. Man hopper ikke opp ved morgengry og jobber seg gjennom skallebanken, man blir i senga til man føler seg bedre. Jeg gjentar, that`s Africa, baby.
Hakuna Matata-
De coole kidsa
Men nå er vi igang! Vi har vært i barnehagen idag, det er bare 4-5-åringer der, 19 stykker totalt, så ikke en håpløs mengde, men vi er ikke helt i boks med navna enda, kan du si. Mange av barna bor her på internatet allerede, og dagsrytmen deres er noe som dette:
Skole: 8-12.20
Lunsj
Midt-på-dagen-hvil
Vaske, henge opp, og legge sammen sine egne klær
Leke
Spise middag
Be
Sove
De har en husmor, som passer på at de er i hus til kvelds, men ellers har de ansvar for seg selv fra de er 4 år. Det syns jeg er ganske utrolig. For å trekke parallellen til Norge, så kan du hjemme finne 4-åringer som ikke kan kle på seg og gå på do selv. De er så utrolig høflige, pliktoppfyllende og skjønne, at jeg har bare lyst til å ta med meg en hjem.
Men når klokka ble 12, og de gikk til lunsj, lurte vi oss opp igjen til Residens Rotete, og bestemte oss for å teste ut litt sol på kroppen mens barna var i spisesalen. Utrolig deilig, men steike hett, så et kvarter var mer enn nok før vi rant inn i skyggene som en halvtimes gammel lollipop på en god 17. Mai.
Vi har også vært på markedet idag, det lokale markedet i byen, og det er så spennende, gleder meg til å gå tilbake, de har sånne striesekker med bønner og linser i ulike farger, sånne som i Ameliè fra Montmarte, for de som har sett den. Å, så fascinerende, det er så mye som er så fascinerende, det er så mange inntrykk, vi lurer på når vi skal bli vant til det, når dette skal blir hverdag, eller om 3 måneder ikke er nok tid for at alle inntrykk skal føles hverdagslige? Det vi kanskje finner hverdagslig nå da, det er strømkuttet 5 ganger for dagen, vannmangelen som inntreffer aller helst når du står i dusjen med håret fullt av sjampo. Dusjen er forøvrig bare en spring fra taket, og en av de 5 gangene strømmen går, er antakelig også når du står i dusjen med håret fullt av sjampo og uten vann. Da får du sannsynligvis såpe i øynene. Men sånne ting er vi blitt vant til. Det føles litt som en unormalt varm påskeferie på fjellet. Solcellepanelet fungerer nesten på samme måte. Akkurat IKKE lenge nok, samme hva du trenger strømmen til.
Kakerlakkene er jeg ikke vant til, dagens ord fra Kjersti er: Spray og drep! Vi har gått til storinnkjøp av insektdreper, og bruker den flittig. Vi har nemlig fått høre av de innfødte at det hindrer slangene og skorpionene fra å komme inn under dørsprekken din. Det vi fikk vi vite igår, og da gikk det med nesten en hel boks med engang vi kom hjem. Ikke helt vant til mangelen av alt. På lørdag skal jeg maile fattern, og få tilsendt de sakene vi absolutt vil ha hjemmefra, for det er noe som er litt digg. Saus, for eksempel, da ris utgjør 75% av dagens matinntak. Vi har jo prøvd å ta med matpakketradisjonen fra Norge, men de ser bare rart på oss, og matpakke er strengt tatt faktisk ikke noe særlig.
Hva har vi gjort resten av kvelden da, det er jo helt utrolig at tida går, men det gjør den, den går fort. Og allikevel, vi satt nettopp og snakket om hva vi gjorde på den her tida for ei uke sia. Og da var samtlige ute med hver sine vennegjenger og spiste siste norske måltid på ei god stund. Og akkurat DET føles så sjukt lenge sia. I helga drar vi til Tanga, synonymet for internett- så da blir det masse blogg :D
god natt, jeg er plutselig blitt så seint oppe, nå da jeg er blitt så aktiv på bloggskriving...
over og ut-
Flinkiser
Hoho, vi har vært ute på tur og kikka inn i jungelen vi har rett bak huset, men ingen krokodiller der. Men derimot en mann som satt med en fotpumpe, og pumpa opp volleyballene til Kjersti, så nå ble det liv i jenta skal jeg hilse og si. Og for et liv det ble på skolen når vi kom med to baller. Noe sier meg at det er lenge siden sist de hadde en ball her på området. Vi spilte volleyball med kanskje 50 stk på hvert lag, og allikevel klarte ingen å få ballen over på motstanders bane.
Det er torsdag 7. Februar, by the way. For ei uke sia var jeg på Tregården med Heidi og Jørgen, Marit, Mina, Ingrid og Øyvind og spiste fantastisk god mat (Nå fikk jeg vann i munnen). Og, det er så lenge sia. Jeg dro på Samfundet og sugde inn stemningen, sa hadet til Jill Jeanette og ble sentimental. Dro på Dmmh-festen, og jammen meg ikke en liten tur innom Down Town også. Det føles som en evighet sia. Spesielt maten, det føles så uendelig lenge siden jeg spiste skikkelig mat. Selv om det ikke er det, jeg har jo spist bra mat på resaturanten her, og hos Mr. Mgoma. Men akkurat den maten jeg vil ha, liksom! Og Samfundet-stemningen! Åååh- jeg savner lyche og te med honning i. Nå var det rart å være borte, og tenke på alt hjemme...
Og lørdagskveill og ungdomstid, og Trøndelag- du slette tid :)
lørdag 9. februar 2008
One down, eleven to go!
Jepp, idag starta vi vårt tverrfaglige prosjekt, og føler oss så ufattelig flinke.
Jeg har kutta meg på fingeren i barnehagen, og plutselig ble jeg kjemperedd, og skjønte hvor lite jeg hadde tenkt på hiv og AIDS og sånt (og følte meg ikke fullt så flink da). Men det har vel aller helst gått bra.
Til lunsj brukte vi springvann til både te og havregrøt, som forøvrig var god, og jeg har midlertidig slutta på ido-form, mest fordi jeg har glemt av hele greia, men magene klarer seg overraskende bra. Vi har også vært ute og danset og spilt ball i regnværet til fornøyde tilrop fra internatene. Barna syns nok det er kjempemorsomt når vi er ute og gjør noe litt abnormalt.
Nå er det fredagskveld og slappavtid. Hvis strømmen kommer i løpet av kvelden, skal jeg søren meg investere i en kopp te, og kanskje en film på pc-en :)
Mel. Fader Jakob
Watamelon
watamelon
PA PA YAA
PA PA YAA
chica chica chica
chica chica chica
Fruit salad
fruit salad
lørdag 9. februar 2008
Summa summarumetter ei uke :)
Da ble det mye blogg idag, og jeg regner vel med at det er saann det blir framover, en liten opphopning til hver gang jeg faar fatt paa en internettkafe. Hva har vi reflektert over til naa?
- Kjerstis poelseuke ifjor! En uke med bare poelse i broed, sprostekt loek og potetsalat. Det hoertes godt ut!
- hvor flinke vi har vaert til aa justere oss alt det nye. Skulle gjerne kjopt litt mer havregot, kjenner jeg.
- hvor god tid alle har til , nei fader, naa maa vi faktisk stikke, da maa jeg skrive fort om dagen idag, som har vart saaaa deilig :)
Vi har vart i svommebasseng, helt alene, og bare bada og sprada, og kosa oss til den store gullmedalje :) Utrolig deilig, naar det er saa varmt rundt oss, og faa et bad av og til, ikke bare i springen fra taket, haha... Skulle provd aa lagt ut bilder ogsaa, men jentene sier det ikke gaar. Until later, my loves-
Karibu!
Ha?
Mambo!
Jambo?
Saann ere bare
vi kommer oss ikke paaa nett. Naa har vi vart og provd utallige ganger, og hver eneste gang bryter systemet sammen. Naa kan det vaere at det bryter sammen i ett kjor, ellersaa taaler det kanskje ikke synet av hvite jenter. Borte er det som dugg for solen i alle fall, og vi er mildt sagt oppgitte. ASJ...
Naa er det bare aa skynde seg aa legge ut blogg foer styggedommen aka. midlertidig tidsbrot kommer og tar fra oss all moroa... uaaaee... styggedommen...
vi doyr... av keisamheit. Og nynorsken har faatt ein ny rennesanse naar vi keisamheita tar oss i sin hugleik.
Aa nei, vi har funne ein ny uven. Han heitar ikkje midlertidig tidsbrot. Han er ein ekte globetrottar, og kallar seg «server not found». Vi hugheilar han ikkje. Det vert ikkje mykje trynsleikjing paa «server not found». Kanskje han har regulering.
Du verda, eg planlegg aa gje ut bok me kjersti paa vaart favorittspraak, nynorsk. Den skal handla om absolutt ingenting. Du verda som vi gler oss. Kjersti skal ha ein eigen avdeling med diktsamlingar.
Eg skulle ynskje
han ville gaa
og sjekke
internettilkoplinga,
det broedhaudet
Eg skulle nokon ville transkribere
Uæææ- Ikke blend meg, del 2
En liten oppsummering av Afrika etter ei uke:
overraskende lite mygg. Vi har ikke så mye som sett på myggspiralen, og myggoljen ble pakka ned etter første kveld. Kjersti fortalte om når hun vanka i Amazonas-jungelen, og myggsvermen hang etter henne som gutta ellers gjør på Buran, så da da syns vi dette plutselig var piece of cake.
hvite klær var en bommert.
overraskende lite solbrente. (Med unntak av uhellet i badebassenget, all den hvite huden tiltrakk seg nok sol) Vi har nok vært flinke med solkrem.
overraskende hvor greit det går med magen, ingen har vært dårlige.
Overraskende hvor overrasket vi er over alt mulig rart. Overraskede, men aldri sjokkerte!
Det er ingenting som heter selvbetjening, og det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått med peking.
Fellesleia på skurene er nødt til å være lav, for ellers er det vanskelig å forstå åssen de får det til å gå rundt.
Vi dro til et hotell av finere klasse i Tanga, og siden vi var utenom turistsesong, fikk vi bassenget helt for oss selv, og vi plaska og kosa oss i to gode timer. Det aner meg at en og annen av personalet mumla noe om stranda hvaler når de passerte, men vi kunne ikke brydd oss mindre.
Når vi fikk snila oss til internettkafeen skjønte vi fort at dette var noe vi burde prioritert tidligere, for dette var bare velkommen tilbake til modem. Tilslutt orka vi ikke mer, og gikk ampre og røde i ansiktet, ut derfra- men ikke så mye fattigere. 30 norske for 2 timer x 4 stk kan vi vel ikke si var så gærent. Da bar det hjemover, og nå fikk Vianey fart på airconditionen. (Hva med å ha det på mellom 12-14, tenkte vi, da vi holdt på å svette ihjel.) Men når vi prøvde å ymte frampå om at det ble litt kaldt, og vi kanskje kunne skru det litt ned, åpnet han bare vinduet, og den velkjente varmen veltet inn. Det var nok garantert første gang samtlige av oss mzungoer (hvite, det lærte vi før vi lærte hei, omtrent) opplevde å måtte åpne vinduet for å få igjen varmen. Det var også her Sanne kom med frasen som fikk oss til å knekke. Mulig vi var dehydrerte, hadde fått solstikk og de som verre var, men vi lo så tårene trillet da jenta i midten presterte å lene seg fram og spurte Vianey: «Excuse me, do you have something called a drivers license?» mens hun formet et kort med hendene. Det var ikke bare førerkort, det var «noe sånt som.» Og han kjørte jo ikke engang ille. Hehe. Da gikk det ikke lenge før vi tok en kjørepause. Og der ble vi tilbudt kokosmelk, og kokoskjerne. Det var ikke dårlig, vi er på nett med lokalbefolkningen. I Korogwe kjøpte vi tilogmed kjøtt på pinne fra det lokale gatekjøkkenet aka. tønnegrillen, og sto og hang på hjørnet i tussmørket.
Smellfaith
Avslappa holdning med lett tilbaketrukkent kjørestil. (Linn om sin egen gangstil for å forhindre de solbrente kroppsdeler i å gjøre riktig så vondt)
Han er liksom Korogwes svar på David Copperfield. (Marens teori om en mann vi møtte som syklet rundt med høna si på armen, og at han kanskje hadde lært seg å trylle den fram, men ikke klarte å bli kvitt den.)
Hadde hun vært tjukk, kunne vi kalt henne smellfeit. (Maren, om hushjelpa, supersnille Faith)
Idag har vi nemlig vært og lett etter markedet, det koselige markedet, men vi fant det ikke. Istedet kjøpte vi oss en cola til 2,- og rusla rundt og oppdaga nye sider, evt baksider av byen. Nå skal vi til Vianey og spise ugali, som er noe sånt som klubb, en svær klubb i salsalignende dupp.
En jente kommer til legen...
Vi har funnet en vitsebok, så nå skal jeg avslutte kapitlene mine med en vits. Og dette var bokas beste, bare så det er sagt. V har nesten ikke ledd idag, og det på tross av at vi har tråla hele boka. Den gjorde oss rett og slett i dårlig humør, og vi synes selvfølgelig at vår egenkomponerte humor er langt bedre.
Idag har jeg og Sanne vært og kjøpt frimerker og konvolutter, så nå blir det kanskje litt brevskriving og, men først må jeg vaske litt klær, for er det noe jeg har sparsommelig med, så er det klær, hehe... Håper fattern får sendt en pakke med litt nødrasjoner snart, for det går hardt utover tv-skjortene i barnehagen. Og mens jeg er i gang med direkte henvinsinger i bloggen min, Paal- jeg har funnet en reserve-Paal i Korogwe, hvem skulle vel trodd det? Idag, når vi trodde vi var i ferd med å gå oss vill på colleget, kom vi plutselig til et rom fylt av pc-er av ymse standard, og en HVIT mann. Det var Daniel fra Oregon, som holder på med systemoppgradering, kanskje, hvis det er noe som heter det(?) og han kunne fortelle oss at det er opptil flere andre hvite mennesker i Korogwe. De bare gjemmer seg inne på kontorer for å forbli hvite.
Så han hjalp meg med å laste opp et bilde, jeg må bare gjøre de mindre, for det tar så sakko mye tid, og her har de ikke akkurat NTNU-nettet Mina skryter så hemningsløst av på Moholt. Og Mina, jeg misunner deg det en og annen gang nå, da jeg river hårdotter ut av hodet, mens jeg banner over hvor lang tid det skal ta for ETT enkelt bilde å uploade.
Anyways- jeg vet at det ligger feil, hvis jeg er heldig klarer jeg til og med å fikse det, men jeg har ikke de høyeste forhåpninger.
Heidi- har du hørt noe fra SIT? Trondheimsmennesker generelt, vil dere være med meg å spise på Tregården når jeg kommer hjem? Er det noe mer jeg lurer på? Kan noen gi adressa til bloggen til tante Toril? Jeg sikter til deg Åse, eller fattern? Og kanskje til Tone? Inger-Marie, hva skjer med jobben? Er det noe mer hjemme jeg burde tenke på? Har Stine fått baby? Har isen lagt seg på Mjøsa? Slike viktige spørsmål opptar hodet mitt, nå som jeg antar jeg burde sove, men litt obligatorisk sengelektyre før det blir natta; Knut Nærum, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. Anbefales! I allefall hvis du er litt over middels interessert, det er ingen her, så det er rævkjedelig å sitere for disse jentene, men kanskje der hjemme?
Jepp, det blir ingen vits idag, for det var jo en i introen, de får da være grenser, dere kan ikke bli bortskjemte heller. Det blir faktisk ingen outro i det hele og store. Bare slutt.
Dammen i senga
Zik zak,
det regner idag
zik zak
det drypper fra tak
fikk plutselig en helt ny mening. Her er høljer det rette ordet, og det føles som Gud har satt inn høytrykksspyleren mot bakgården vår. Den er nå en middels stor innsjø. Det ene jenteinternatet er oversvømt, og muren har regnet vekk. Kjersti var litt oppgitt en periode da vannmengden på soverommet oversteg alle grenser, og det kom små fosser inn gjennom et utall plasser i taket. Vi har rett og slett ikke flere bøtter,fat, kopper o.l. og sette ut, så nå får det bare regne inn. Imorgen skal vi spørre om vi kan få flytte.
Ellers har jeg fortalt eventyret om Hans Petter og hans intriger idag, og alle var fascinert, og syns jeg skal skrive bok om dette. Triologi, faktisk! Feel free to ask, for dette slår alt som heter days of our lives og glamour og hele pakka.
En person jeg faktisk synes det begynner å bli på tide å nevne i bloggen min, er Ståle, som det har vært unormalt mye snakk om, til at han ikke er noen innenfor husets fire vegger (og falleferdige tak) sin kjæreste. Ståle er tydeligvis en kjernekar, og jeg føler snart at jeg kjenner han ganske godt, til at jeg knapt har møtt ham. Jeg nevner i fleng, Ståle kommer fra Maura og er god til å imitere Sid fra istid. Ikke stemmen, men ansiktet. Så det må du gjerne be han gjøre, helst i glassgården, eller et annet mest mulig offentlig sted.
Katta og broren til Kjersti snakkes det også litt om, ikke nødvendigvis sammen da. Og litt fotograferingen til pappaen til Kjersti. For den er omtrent så grundig som min.
Da kom nok et lavmål for dagen, idet jeg skulle inn på rommet mitt, og se om vannlekkasjene i senga var levelige, og fikk en dråpe i hodet. Nå var det liksom ikkeno regndråpe, dette her, den var litt mer seig og brun og illeluktende. Og når jeg kikka opp, hadde han tatt med seg hundrevis av venner, som bare ventet på en intetanende sjel som meg, som de kunne slippe taket, og lande i hodet på. Det lukter mugg og råte og sirup, og jeg vegrer meg for å passere igjen. Nå gleder mjeg meg bare til imorra tidlig,da det forhåpentligvis er oppholdsvær, og ting kan begynne å tørke igjen.
Da kjenner jeg at jeg ikke er helt i humør til noe dagens vits, men jeg får bare kjempe meg gjennom det:
Hva er verre enn en elefant med knute på snabelen? En leopard som blir skutt på flekken.
Den norske gå-kulturen
Nok om det, ingen slipper nordmennene ut på tur alene, så da får vi jammen meg med oss en liten hær, nok til følge både foran og bak i tilfelle black mamba eller hottentotter. Hva vet jeg? Men å gå både opp og ned, det gadd de ikke. Det fikk nå være grenser på! Så vi tar taxi, av alt i verden, så langt vi kan opp, også skal vi gå ned igjen. Da blir vi alle fall kjent på veien, så kan vi gå alene senere, hvis vi skulle få det sprø innfallet å ville gå OPPOVER.
Yeah well- vi glær oss til å ut og gå!
Igår, mens vi var ute og gikk i mørket, slo det oss at her er det søren meg større sannsynlighet (og ikke bare større sannsynlighet, som i 0,2%), sannsynligheten er tilstede for å bli utsatt for en sykkelulykke. Her er ikke klaringen mye mer enn nødvendig når de passerer i fiiin fart.
Dancing queens
I ettertid, når vi sitter og ler og tenker på kveldens begivenhet, så blir det bare morsommere og morsommere. Det faktum at strømmen gikk, midt i konserten, og ingen brydde seg et kvekk, mannen som sprang rundt og veiva med ei lommelykt for å skape discoeffekt og dansedamene som brukte mobiltelefonene sine som scenelys.
Jeg er ikke så konsekvent med vitsene mine, og nå har vi funnet «Hva veide Elvis da han døde?» så nå blir det faktaopplysninger i stedet :)
Det er anslått at organisert kriminalitet står for 10% av USAs nasjonalinntekt.
BB, ikke BigBrother
Ellers så fortsetter studiet av vår fantastiske psyke, og neste behov som står for fall er mat. Nå har vi lært oss å leve med veldig middelmådige strømforsyninger, litt ustabilt vann i springen og veldig ustabilt vann gjennom taket og vinduene og opp i senga. MEN maten er ferd med å ta på. Vi er ikke så gode på frokostmat. ALT pålegget smaker høgg, det er så fryktelig. Nå har vi funnet ut at melka er okey, så nå blir det mer frokostblanding, men fram til nå har det vært bare babygrøt. Det er ikke den største utfordringa for magen. Jeg tror jeg skal unne meg en rugsprø snart. Lunsj er kjeks eller potetgull eller frukt eller enda mer babygrøt. Middag er ris, ris med smør, ris med soyasaus, pasta, pasta eller kanskje pasta. Fyttirakkern, vi er litt lei, og syns liksom ikke vi kan spise ute hver dag. Og vi er ikke helt trygge på kjøttet, veldig godt å spise ute, men vi vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. For det er ikke ferdig oppdelt, det er ikke engang mulig å få tak i på butikken. Vi må til slaktern, og peke på dyret, og si hvilke del av det vi vil ha. Så da lot vi det være. Kjøttdeig og ost er en saga blott, nei- vi gleder oss rett og slett til vi får til skikkelig mat.
den største eplepaien som noensinne har blitt bakt, var på 85m2 -
Masaii på reppern
- sprintere i friidrett begynte å bøye seg ned i startposisjon før start i 1908-
nå kan jeg legge til som en liten kuriosiet at masaiiene har ikke begynt å bøye seg ned i startposisjon engang nå, hundre år senere :)
tirsdag 19. februar 2008
En ubehagelig sannhet
Det viste seg at gutten hadde vært på lærerværelset og stjålet eksamensoppgavene, for å kunne jukse på eksamen som nærmer seg, og dette førte oss inn i diskusjonen; hva ville skjedd i en lignende situasjon i Norge? Nå fins det ikke noe lignende situasjon i Norge, for det eksamineres ikke fra 5-årsalderen, og du kan ikke bli kastet ut fra skolen i en alder av 10 år, men hvis det hadde skjedd på en ungdomsskole da? Da hadde du blitt utvist for 3 dager, hadde du ikke? Og det er det kanskje ingen som hadde tatt stor notis av i Norge, men her er det viktig for barna å være tilstede på skolen. Det er viktig å lære, for den harde hverdagen er sånn at eksamener fram til 4. trinn får du ta om igjen, men etter det er det på hue og ræva ut. Ja, du forsto rett, barna eksamineres fra de er 5 år, består de ikke eksamen, så går de ett helt år om igjen. Slik er ståa helt til 4. trinn, men derfra og ut får du bare en sjanse. Stryker du på en eksamen etter du er 10 år, da får du ingen flere sjanser. Da er det bare å begynne å jobbe, for da er skolegangen slutt. Det er helt absurd, men sånn er det. Det føles som vi har tatt fly i ti timer til gamledager.
Og derfor tenkte vi at det ville vært straff mer en nok å bli utvist herfra i 3 dager. For hva godt fører det egentlig med seg å bli ydmyket foran hele skolen? Foran alle dine venner og uvenner, foran lærere, romkamerater og tilsyn? Foran og av de som skal fungere som tillitspersoner? Det motiverer ikke akkurat til å gjøre sitt beste, til å gjøre det rette, til å bidra, til å skape et velfungerende skolemiljø. Nei, om vi ikke hadde det før, så fikk vi i alle fall perspektiv på hvorfor det ikke er akseptert å slå i norsk skolevesen lenger. Det er rett og slett ingen løsning.
I tillegg var det litt som å være publikum på en historisk forestilling om 2. verdenskrig. Eller i et militært regime av noe slag eller noe. Når det begynte å bli uro i massen, begynte han å rope kommandoer, og barna stilte seg umiddelbart på rekker med henda på ryggen, de snudde venstre om, holdt, venstre om, holdt. Dette er snakk om barn fra 5 år! Da seansen var slutt, fikk han dem til å marsjere på stedet hvil til han ga ny ordre, og mens han brølte left, right, left, right, gikk første rekke av forsamlingen marsjerende til klasserommet, og resten fulgte på. Hvis noen ikke marsjerte fort nok, pisket han etter dem med pinnen sin. Dette var følelsen av å være midt i en film du absolutt ikke har lyst til å ta del i.
Hva med oss? Målløse og sjokkerte etter en ubehagelig sannhet.
Dar es Salaam
Men hvor ble de egentlig av, disse dagene som gikk så fort. Den første dagen gikk vel med til å lete etter hotell, handle mat, og dra på konsert. Vi tenkte vel i vårt stille sinn at hey, vi kjenner bandet, kanskje vi kommer gratis inn, men tok nå med penger for sikkerhets skyld. Det var jo selvfølgelig HEEEELT overflødig, mzunguene var VIP, og ble eskortert inn hovedinngangen AV bandet. DA følte vi oss høye i hatten.
Søndagen gikk med til å ligge i klorbleking i bassenget på taket. Dessverre virket det ikke helt, da samtlige var alt mellom lys rosa og mørke rød da kvelden kom. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne stekt en fem retters på ryggen min da. Kvelden kom, og vi var klare for nok en konsert. Denne gangen var vi litt etter skjema, så konserten hadde allerede starta når vi ankom. Nå, tenkte vi, nå må vi ihvertfall betale, men sendte nå en melding til keyboard-mannen for å si at vi var der. Og mens vi sto i kø, hvem var det som kom ut for å hente mzungu-groupiene sine? Jada, det var keyboard-mannen det vettu. Han hadde bare gått fra konserten sin han, for å la oss slippe køen og spare penga og i det hele tatt. Det er øyeblikk som dette som bare kan vare og vare, for sjelden har vi vel følt oss så kule og viktige.
På mandagen var vi på besøk i St. Marys barneskole, barnehage og barnehjem, og mer interessant var det vel ikke og si om det. På vei opp til bassenget igjen, traff vi Jesse fra airforcen, som var i Tanzania i anledning Bush-besøket. Amerikanerne har søren meg prestert å sende 2000 menn til 3 forskjellige land i Afrika, altså 6000 tilsammen, alt militært utstyr, alle maskiner, biler, alt som skulle brukes, ene og alene fordi Bush ville ta seg en tur ut i distriktet. Det syns jeg er sykt. Og alle disse 2000 i Tanzania, bodde på fancy hoteller, de beste i Tanzania, de kunne gå hvorhen de ønsket, spise hva enn de ville, og sette det på USAs regning. Jeg ble fysisk dårlig av å høre om alt dette sløseriet.
Siste dagen dro vi på Coco beach med bandet, og nå måtte vi vel bare innfinne oss med det faktum at å tilbringe 4 dager i løpet av ei uke sammen med akudo impact, det kvalifiserer som blodfan. Vi angra selvfølgelig på at vi ikke hadde dratt på stranda før, her var det kjempestas. Vi sprang fram og tilbake på stranda og lo hysterisk mens vi flyktet fra bølgene. De innfødte lo av oss, men vi lo av dem òg, så det var greit. Voksne mennesker som plasker rundt i knalloransje redningsvester, det var et syn. Bølgene ble større og større, og hvor morsomt det enn var, så tok det faktisk litt på med så mye saltvann i øre, nese, hals, og ikke minst øye. Tilslutt måtte vi bare kapitulere og gå opp igjen. Vel oppe fikk vi servert det som skulle vise seg å være starten på et laaaaangt og nært bekjentskap med toaletten aka. dårlig stekt kylling.
Men det skulle slett ikke være det verste med denne kvelden, som starta så veldig bra. Mens vi var ute og bada, kom vokalistene i et annet band, som tydeligvis var venner med vårt band. Disse drakk rimelig tett mens vi spiste og jagde bølger, uten at vi tenkte noe mer over dette. Ikke før vi skulle dra, og Charles og George, som de het, kom kjørende opp på sida av bilen vår på motorsykkel, begge uten hjelm, i t-skjorte og med tynne bukser. Vi prøvde å forklare at vi syns dette var uforsvarlig, men skjønte fort at vi snakket til døve ører. Med en noe vond klump i magen dro vi hjemover, og bare noen kilometer avgårde skjedde det som selvfølgelig ikke skal skje. I det vi skal svinge inn på en bensinstasjon, høres og føles det som om venstre bakdekk av bilen vår faller av og ruller bortover veien. Når vi får summa oss, ser vi selvfølgelig at det ikke er dekket, men motorsykkelen som sklir bortover asfalten, og skjønner at den har kommet i alt for stor fart bak oss, ikke greid å bremse, og krasjet inn i oss bakfra når vi svingte inn på bensinstasjonen. Den først reaksjonen vår er vel sjokket over at begge to reiser seg opp igjen, børster av klærne og får motorsykkelen ut av veien før det kommer for mye trafikk. Den neste er vår egen dumskap, hvordan ingen av oss nektet dem å kjøre, hvordan vi fant oss i å ta følge med dem og hvor mange andre av alle de vi møter i trafikken er egentlig veldig berusede? Den tredje er ambulansepersonell og politi som står på bensinstasjonen, men som på ingen måte griper inn. I ettertid får vi vite at noen har vært borte og vifta med litt penger til politiet ganske umiddelbart etter ulykka, slik at de skal holde seg unna. Når så sjåføren av motorsykkelen, den mest berusede, med en blodig underarm, starter motoren og bare forlater åstedet, da renner begeret over for 4 nordmenn, som ringer taxi, og er helt ferdige med å være groupier.
(fotnote til muttern og fattern, og evt andre litt eldre som måtte lese bloggen min.
Aka. er forkortelse for also known as)
Home sweet home
Masaiiens hemmeligheter
Skuffende. Vi var på shoprite, og der sto det en i kassa og dro opp kjortelen sin, jeg tror til og med han bad kassadama holde stokken, for under hadde han en shorts med penger i lomma. Jeg som hadde trodd at de oppbevarte alle sine eiendeler mellom tærne eller i hudvalkene. Nå er de så tynne da, at det er vel ingen hudvalker å gjemme noe som helst i. Nok om det. Den andre hemmeligheten er deres unormalt lille blære. På bussturen hjem til Korogwe måtte vi stoppe sikkert 4 ganger, bare for at en stk masaii skulle få springe ut i buskene og gjøre fra seg.
Tic tac tic tac...
Kjersti med ballen
Men etter en kort rådslagning, fattet lille møkk seg, og etter en snartur på badet kom hun med marsjgang lik Hitlers tilbake med langkosten i giv akt, klar til dyst. Hvis det skulle være noe tvil, så handler hele denne teksten om Kjersti, som både egenhendig og av oss andre, har fått mangt et kallenavn. For; som hun selv poengterer titt og ofte, kjært barn har mange navn :)
Når det kommer til det forhistoriske kattedyret med røntgensyn, så er dette et fenomen som oppsto i min fantasi ei natt jeg våkna av noe som rasla utafor vinduet. Liv redd ble jeg, for mitt på svarte natta, i en del av verden der det faktisk er reelt med både den ene og andre faren lurkende under senga, kan fantasien fort løpe løpsk (den kan faktisk produsere en hel del bensin til bålet). Så der lå jeg, musestille, med øynene vidåpne og turte nesten ikke puste. Og mens jeg hørte på knaske og grafse og tafse og slurpelydene ble det klart for meg hva det var jeg hørte utenfor. Det var et kattedyr, med hvalrosstenner og sånne plater på ryggen som brontosaurus hadde. (ja, det var den dinosauren som så immari skummel ut, men som i virkeligheten er den mest godlynte av dem alle. Han er bare plantespiser, han. Mener jeg i hvertfall, hvis ikke er det en HELT annen dinosaur jeg mener) Også har den vinger, lange og smale, akkurat som øynene. Dvs, øynene er runde, men pupillene er sånne klassiske skumle katteøyne, som blir smale som streker når den blir sint. Og ikke bare det, disse øynene her lyser rødt, og hvis den ser deg, og du får øyekontakt med den, så sender den røde laserstråler inn i dine øyne, rett inn i hjernen, også dør du!
Er det rart jeg knapt turte puste? Skuffelsen var enorm neste dag, når de andre i huset ikke viste samme frykten. Skjønte de ikke at røntgensynet ville DREPE, ikke bare meg, det ville også svi hull i nettingvinduet, sånn at den kunne hoppe inn, og spise de andre 3 også. Selvfølgelig ville den gjort det, hvis den visste at den hadde andre alternativer enn kloakkmarinert søppel. Nei, det var best å ikke sette griller i hodet på den.
Heldigvis fikk jeg litt anerkjennelse samme kveld, når strømmen gikk og jeg og Josephine (Kjersti) sto på rommet og skulle til og pusse tennene. Plutselig hørte vi noe rett utafor vinduet, og jeg var IKKE alene om å springe og hyle da, nei. Historien hadde tydeligvis (og heldigvis) gjort inntrykk.
Og samme natt var det klart for den store avsløringen. Lenge lå vi våkne begge to og bare lytta med våre årvåkne ører (kan man si det?) før vi i det hele tatt turte sjekke om den andre var våken.
«Kjersti?»
«Ja?»
«Hører du det der?»
«Jeg trodde det var deg. Jeg lurte på hvorfor i helvete du ikke skrudde på lyset når du skulle styre så mye midt i mørten.»
«Nei, det er DET.»
«Har du kikka?»
«Er du gæren? Den kommer til å drepe meg.»
«Hehe.»
«Nei, men seriøst, jeg tør ikke. Jeg vil ikke tråkke på gulvet uten sokker.»
«Nei, ikke jeg heller, skjønner deg jævla godt, jeg.»
Og sånn gikk hviskesamtalen fram og tilbake i gud vet hvor lenge, før vi slår oss til ro med at vi bare må prøve å sove videre. Men det går jo selvfølgelig ikke, dette er jo rene skrekkfilmen, og jeg må prøve meg ut. Like stille som ånden som går og så videre... Prøver å få et glimt ut, men lur som en rev har jeg vært, og teipa igjen gardinene før jeg la meg. Å rive teipen av veggen vil helt klart forhindre alle muligheter for et glimt av DET. Eventuelt vil jeg ha tiltrukket meg så mye oppmerksomhet at han står rett utafor klar med laserblikket når jeg trekker fra gardina. Jeg tør ikke engang tenke tanken.
Tja, det var vel ikke til å unngå, et lite vindpust, en stor lyd fra teipen, og herfra var de egentlig bare å handle raskt. Og herfra kommer vel egentlig delen der jeg ikke føler for å fylle ut noe særlig mer også. Det var vel godt at jeg allerede hadde skapt meg et så godt bilde på netthinna, for det var ikke mye samsvar, kan du si. Det er vel ikke noe fare for at jeg kommer til å ligge våken av frykt fra nå av, for å ha sagt det. Det måtte i så fall være frykt og sympati for magen til stakkaren.
4. Mars
Ja, ellers da? På hjemmefronten er det Jeff Dunham som gjelder. Kjersti har fått tilsendt litt slik og litt sånn på dvd fra brodern, among others a spark of insanity, og den siteres OFTE!
Æ har så lyst te å dains me dæ!
Linn har nå overhørt årets samtale mellom to gutter på fotballbanen. De snakket en stund med henne om hvor hun var fra, og hva hun gjorde i Korogwe, og Linn svarte som best hun klarte. Da hun prøvde å forklare at hun kom fra Norge, ble det lettere forvirring. Norge, hva var nå det, liksom? Jo, Norge er et eget land, prøvde Linn å fortelle. Gutta nikket de, men litt på avstand hørte hun den ene forklare den andre: Jeg tror Norge er en region, sånn som Tanga er vår region. Og jeg tror Norge er en region i ITALIA...
Så der fikk vi den.
Tanga-Kanga
1 stk sjåfør full av ærend og dårlig tid
1 stk forbanna førskolelærer
2 stk masete japser
4 stk håpløse studenter
1 stk verpesjuk mor
20 forventningsfulle unger og
4 forvirra nordmenn
Joda, dette la virkelig lista for en heidundrandes tur, det. En times busstur i en vaklevoren buss, og vi skulle være framme i Tanga, badebyen. Nå skulle det vise seg at denne bussturen var noe av det mer behagelige denne turen, da fikk vi tross alt luft inn vinduene og hadde sovende barn på fanget. Når vi kom fram til Tanga skulle vi slett ikke rett til stranda med barna. Noen av studentene skulle på markedet, sjåføren måtte fikse en forsikring av noe slag, man måtte prøve å få tak i noe mat til barna. I det hele tatt, hundre ærend, og utålmodige unger, og enda mer utålmodige nordmenn, og mest utålmodige japser. Og ikkenoe luft. Stillestående, varm, vibrerende luft som snodde seg opp fra asfalten. Jeg holdt på å få heteslag. Men så, etter nærmere to timer, satte vi nesa mot det som vi krysset alle fingre og tær for at måtte være stranda. Og denne gangen var det virkelig strike og jackpot og julekvelden og 17. Mai på engang. Og blikket til ungene når de fikk se stranda, var ubetalelig. De var så lykkelig, litt farlig lykkelige, for de hadde ikke det fjerneste begrep om hva som skjedde når de kom under vannet med hodet. Flere ganger gikk jeg ut for å svømme med et av barna på ryggen, for så og snu meg, og der så jeg bare toppen av hodet til Mwajuma eller Teresia som hadde fulgt etter meg. Lettere desperat fisket jeg dem opp, og de hev etter luft, og det surklet, og det var hosting og harking, men ingen grining. Her holdt ungene på å drukne, uten å felle så mye som en tåre. Det finner jeg underlig. Jaja, tidevannet kom fort, og det var murt opp til en trapp på stranda, så vi måtte opp av vannet litt i tidligste laget. Men med bare 4 stykker i stand til å svømme, fant vi det litt usforsvarlig å ha 20 barn og 6 voksne plaskende rundt på dypt vann. Etter ei stund var det tid for vende nesa hjemover, og på vei hjem, så vi to hvite gutter på en bensinstasjon vi stoppa. Vi ble så paffe, og stirra så mye alle fire, at vi tok igjen for alt det vi selv er blitt stirret på siden vi kom hit, sikkert.
En fremmed i stua
We can meet you outside at 5 o'clock.
Yes.
Okey, but now it is 3 o'clock, you are two hours early.
Yes.
We are just going to do schoolwork, and we have just had lunch, so we can't go to eat yet.
Let me to meet you there.
Okey
Let me to leave her there.
Leave her....?
yes.
Leave her where?
Yes.
NO!!! Where are you going to leave her?
Yes.
Jeg gir opp! Hva skal vi si?
Han bærer navnet TregeTom med rette. Men vi har også en del andre kallenavn.
tirsdag 11. mars 2008
Inn-døra-prosjektet
Vi har også et aldri så lite prosjekt hver gang vi kommer hjem 7 eller senere på aftenen. Å komme hjem etter mørkets frembrudd er det samme som å bli møtt av en liten velkomstkomitè ved døra kalt herr og fru padde. De 3 barnebarna frik frosk. Søskenbarna firfisle, gavmilde grandtante malariamygg og drita fulle onkel nattsvermer. OG VI VIL IKKE HA BESØK!!! Derfor står vi utafor lyset helt til vi har funnet fram nøkkelen, sørger for at alle er klare for innspurten, avholder høytidelig nedtelling, hvorpå den stødigste på hånda springer fram og låser opp døra, mens de tre andre gjør klar for å spurte inn og smelle igjen døra. Vel inne står vi musestille for å høre etter om noen har sett oss, og står rundt et hjørne og fniser. I det hele tatt tror jeg vi gir Gud en god latter.
tirsdag 11. mars 2008
Rånerunde i Korogwe
Nå er vi tilbake i stua igjen, lykkelige eiere av 4 kassetter og en boomblaster mini. Så det var 9. Mars, nå begynner virkelig innspurten i Korogwe. Det er godt vi begynner å gjøre oss bemerket ute på vift med Mr. Cool.
Paaskemorgen slukker sorgen
Vel vel, etter 16 nye humpete kilometer svingte vi inn på Drifters wood lodge. Og omtrent nå satte vi nesten hjertet i halsen. Tett i tett med små bungalower lå omkranset av palmer på en flere kilometer lang øde og hvit strand. Sjømat på menyen første kveld, dette hørtes ikke feil ut. I en hengekøye i solnedgangen lå jeg og ventet på middagen mens jeg hørte på palmesus og bølgesvulp. Og fotograferte i hytt og pine. Her skulle alt foreviges, for vi følte virkelig at vi hadde oppdaget en skatt. Og hva kostet herligheten? Nei, det var vel en 15 dollar natta, inkludert frokost og middag. Vi syns nesten det var for godt til å være sant, men dette var veldig sant. Og bedre skulle det bli. Vi fikk to faste følgesvenner, Faro og Amy, de to hundene som passet på. De fulgte oss på stranda, ødela sandslottene våre før vi var ferdige med dem, sparket sand på oss når vi hadde smurt oss inn med solkrem og var i det hele tatt to herlige vesener. Første dag var vi på stranda og bada og sola oss, og neste dag dro vi ut i båten for å se øya Mazive. Dette var bare en laaaang strand, fullstendig kritthvit, omkranset med turkis hav, og korallrev utenfor det. Vi hoppet ut og snorklet med akvariefisker, haha, utenom Linnsen, som har hatt en dårlig opplevelse med fisker før. Kjersti så en rokke, og opptil flere ganger
trodde vi at vi hadde fått barrakuda på kroken. Som regel var det bare tang, en og annen gang var det steinen på bunnen av havet, men aldri barrakuda. Da hoppet bare sjåføren av båten uti, dykka 15 meter ned og løsna kroken. Dette syns vi var imponerende. Maziwe, strandøya vår, var en sånn en som ble tatt av floa, og dukka opp igjen full av nye skjell to ganger i døgnet. Vi tok derfor 3 runder og finkjemma strandsonen for fine skjell og koraller, så nå har vi fått samla litt, sånn i tilfelle Zanzibar ikke har noe å by på, hihi. Vi tok også en snorklerunde i grunt vann og samla det vi fant av interesse under vann og samla det i bikinien. Ja, det var tre flotte bikinijenter som steg opp av vannet etter en aktiv samlerunde. Jeg tipper vi aktive på samlerfronten når vi var yngre, for dette hadde vi dreisen på. Jeg kan ikke snakke for de andre, men personlig var jeg aktiv på serviett- og viskelærsamlingsfronten. Litt senere ble det også litt pog. Og når jeg tenker meg om, også sånne klistremerker som var inni tyggisen. Sånne av Backstreet boys og Spice girls. Ja, det var tider. Nå har vi altså tatt opp gamle samlerevner, og fylt bikinien til bristepunktet. I tillegg til en bristeferdig bikini, var det noe solbrente vi vendte hjem, for det var ikke akkurat så mye skygge å oppdrive på 2-ganger-i-døgnet-øya. Men du verden så moro vi hadde hatt det, det blir nok mer snorkling på Zanzibar, ja.
Nå er vi tilbake i Korogwe, men bare på pit-stop, imorgen den dag drar vi til Arusha for å dra på safari. Det blir 3 dager i Ngorongoro, Lake Manyara og Tarangire. Vi gleder oss som unger, i Pangani så vi apekatter, og det var så moro det. Jeg gleder meg til å se ville dyr, jippi.
mandag 31. mars 2008
Safari m. m.
Men allerede første dagen følte jeg at vi fikk valuta for pengene. Ikke i form av ville dyr i vesten, men Maren holdt en slange i reptilparken vi stoppet i. Jepp, det er aldeles sant.
Maren+ sandsnake = sant
Nå skal det legges til historien at sandsnaken er kjempeliten og søt, og nesten alle andre turte også å holde den. Men jeg holdt den nesten til sist, så den var aldeles overivrig og kosete, snodde seg rundt halsen min og beundret håret mitt på nærmere hold enn meg selv. Og da var det vel nesten så Maren gikk over i hyperventilering, men vi ble gode venner etterhvert, jeg og lilletassen. Også fikk vi holde små krokodillebebier, og det var en myk oppvarming før slangesekvensen. Dessuten hadde vi alle forestilt oss på forhånd at det kom til å være en svæææær pyton, og det var det jo slett ikke.
Da bar det videre til Tarangire, som var første naturreservat. Vi syns vi måtte kommentere at alle fjellene så mistenkelig ut som pyramider, kanskje vi var blitt rundlurt, og hadde kjøpt oss en safari i Egypt? Ikke før hadde vi tenkt tanken før vi på høyre hold fikk øye på en hel kamelkaravane. Ja, se her, så lett var det å lure nordmennene. Men like fullt, vårt første eksotiske dyr.
Nr. 1: Kamel; Camel;
Tett etterfulgt av
Nr. 2: Stork;
Bare tre minutter inn i parken så vi den første elefanten. Stemninga var til å ta og føle på i bil1, selv om elefanten var hundrevis av meter unna og sto med rumpa mot oss. Guiden prøvde å ymte frampå om at vi heeeelt sikkert kom til å se mange flere elefanter, mye nærmere, men han snakket til døve ører. Her måtte vi bare suge inn opplevelsen av vårt første ville dyr i sitt naturlige habitat. Å fy flate!
Nr. 3: Elefant; Elephant; Temba.
Når vi endelig tok sjefsavgjørelsen å fortsette videre innover, var det ikke lenge før vi så både
Nr. 4: Struts
Nr. 5: Marekatt
Nr. 6: Empala
og Nr. 7: Villsvin
Til lunsj fikk vi beskjed om å passe godt på maten vår, for da var vi omringet av frekke små
Nr. 8: Silkeapekatter
som gladelig forsynte seg av maten uten noen som helst sin velsignelse. Dette fikk Morten fort føle på kroppen, som ble 4 skiver fattigere på et mikrosekund. Men her satt vi altså, og spiste lunsjen vår på toppen av en klippe, med følelsen av å være en del av crewet i løvenes konge. Foran oss strakte mil på mil med afrikansk steppe seg ut, delt av en elv som buktet seg grasiøst så langt øyet kunne se. Ute på steppene gresset sjiraffer og vannbøfler, i elva sto en flokk elefanter og blåste vann. Og her satt vi, omringet av frekke silkeaper (herr Nilsson) og spiste lunsj. Det var sånn ca. på dette tidspunktet vi alle ønsket oss praksis på Byåsen, i sludd og vind, hvis jeg ikke tar feil.
Nr. 9: Sjiraff; Giraffe;
Nr. 10: Bøffel; Buffalo
Vel ute på veien igjen, så vi det vi trodde var en liten babyantilope, men som viste seg å være
Nr. 11: DikkDikk
den aller minste typen antilope, og den var pittepitteliten. Og hoppet i vei akkurat sånn som antiloper skal gjøre. Festlig. Nå var det dags for sjiraff og elefant på nært hold, masse sjiraff og elefant. Disse dyrene er så mektige, vi var målløse og utrolig fascinerte over dette synet. Men plutselig fikk den ene guiden beskjed over safari-guidenes intranett om at det var observert leopard. Så da var det bare å få sus i serken, og fart på Defenderen, og gi gass. Og etter å ha stirret intenst inn i en busk i tjue minutter, prøvd å se i kikkert, prøvd å ta bilder, for så å zoome inn og se om vi kunne se noe spennende (selvfølgelig uten å lykkes), kom de fram av seg selv. Det var et par, som sikkert prøvde å få seg litt privatliv i buskene, men det går ikke, ikke engang off season i Tarangire National Park.
Nr. 12: Leopard;
Du verden så imponerte vi ble, og aldeles metta med inntrykk, klarte vi bare å ta bilder av trær og natur på vei hjemover. Og kanskje en og annen masaai.
Andre dag var det duket for Ngorongoro, krateret. Ida og Rune har kjøpt seg en bok om Ngorongoro, men den lå trygt forvart i Dar es Salaam på denne turen. Er det ikke typisk?
Idag satset vi alle kort på Zebra, og hadde egentlig ikke høyere forhåpninger enn det. Og du, hvor deilig er det ikke å legge list lavt, også bli kjempeimponert over alt det flotte man opplever. Allerede på vei opp i krateret så vi en død hyene i grøfta.
Nr. 13: Hyene
Denne skriver jeg bare opp allerede nå, fordi vi så mange flere, høyst levende hyener nede i krateret. Stygge dyr. Og zebraen så vi også noen av. Noen hundre.
Nr. 14: Sebra; Zebra;
Like fascinert da vi så den første, men med litt mer tiltro til Mr. Guide idag, når han betrodde oss at like sikkert som vi fikk se elefanter og sjiraffer nærme igår, kom vi til å se sebraer nærme idag, tøffa vi videre.
I Ngorongoro kjørte vi nesten i kø med andre safaribiler, og tør ikke tenke på åssen ståa er her I turistsesongen. Men moro var det da lell. Vi fikk se
Nr: 15: Flodhest; Hippopotamus
Nr: 16: Levende hyene (telles den som enda en art? Kanskje ikke)
Nr: 16: Great gaselle
Nr: 17: Flamingo
Nr: 18: Neshorn; Reynold;
Vi hadde vel i vårt stille sinn hatt håpet, men aldri våget snakke høyt om det, men så kom det helt store! Dyrenes konge lå og slikket sol i grøfta (nei, ikke elg).
Nr. 19: Løve; Lion; Simba
Dette dyret er så mektig, vi snakka om det senere, vi hadde liksom ikke trodd vi skulle ha den helt store fascinasjonen for løva, men den er så altoppslukende at vi måtte minnes på å puste. Men plutselig kom det ny beskjed over safariguidenes intranett om at det var observert cheetah, så et dusin små safaribiler i diverse kamuflasjefarger satte fart og ruste bortover steppene. Det tok oss litt tid, men etter ei tid oppdaget vi mellom
Nr 20: Gnu; Wildebeest;
Nr. 21: Gepard; Cheetah;
Den lå mellom en flokk likegyldige gnuer og tygget på lunsjen sin. Et stykk bøffelbarn? Jeg vet ikke!
Nå kom stormen, og vi stakk av så fort vi maktet, for å ikke bli gjennomvåte inkludert i prisen. Den andre bilen var ikke like gira på å reise som oss, og vi stoppet i utkanten bare for å peke og le av en stk green defender i vill fart med en mørkegrå sky og aggressivt regnvær etter seg. Haha.
Lake Manyara, dag 3, nå kjente vi at det var godt at denne safarien skulle vare 3 dager og ikke 3 uker. Her var det ikke så mye nytt å se, vi så flodhestene mye nærmere, også så vi indere risikere livet for å fotografere flodhester og kaste søppel i et naturreservat. Vi anmeldte dem til safaripolitiet, over safariguidenes intranett. Vi så også en syk og redd elefant, en haltende sjiraff og treklatrende løver. Nå var dagen over, og vi sov godt på vei hjem til Arusha. Fulle av inntrykk, og storfornøyde med safari.
Men hva ventet oss i Arusha? Vel inne på hotellrommet dro jeg fra gardinene og åpnet vinduet, og fra alle retninger strømmet Akudo- toner inn. Var jeg i ferd med å bli paranoid? Neida, vi så nemlig plakatene når vi kom byen før safarien, men hadde bestemt oss for å late som ingenting. Men det gikk jo nesten ikke an når vi tydeligvis hadde fått konserten rett utafor bopelen. Etter vi har kjøpt kassettene, og kassettspilleren, har vi jo faktisk begynt å venne oss til/like denne musikken. Vi dro på tokt, en liten research i nabolaget, for å prøve å finne konsertlokalet. Konsertlokalet var en stadion, derfor god lyd. Og gjett om gutta var overraska over å se oss. De må jo tro at de blir forfulgt, at vi reiser land og strand rundt for å se konsertene deres. Vi prøvde å forklare at vi hadde vært på safari, og at det var helt tilfeldig at vi bodde i nærheten, men vi så akkurat hvor mye de kjøpte av den historien. NADA! Også var den sann, attpåtil. Makan! Gutta lo av oss, og jentene himla med øya. Men det var nå trivelig lell.
Da var plutselig Arushaturen vår over, og vi vendte nesa hjemover på en særdeles utrygg og treg buss. Når vi nærmet oss heimen, begynte vi å få ganske mye mark i beina, tresmak i rumpa og ble rammet av akutte fjortisfakter med tilhørende fnising. Og omtrent på denne tiden så den langfingra jyplingen i setet bak meg sitt snitt til å snike litt i posen jeg hadde framme på gulvet hos meg, og stikke av med lommeboka mi. Dette satte jeg ikke videre pris på, men til alt hell hadde jeg nå i alle fall kameraet med alle safaribildene og mobilen i fanget. So long, sucker!
mandag 31. mars 2008
Den store klassefesten!
mandag 31. mars 2008
Time to say goodbye
Elephant elephant
yap yap yap
go to the bus
no no no
why why why?
Because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
because I'm to big, and the bus is to small
osv osv til du blir lei :)
Det var en utfordring av dimensjoner å si hadet til barna, Kjersti måtte ta en avstikker ut i bushen for å tute litt i unormal ugletid, før vi kunne fortsette ned til parkeringsplassen hvor alle sto klare for å ta farvel.
Men vi kom oss nå i veien etterhvert, det skal også nevnes at jeg sto opp kvart over fem, fordi jeg har en tendens til å være treig, så jeg tenkte jeg skulle ha ekstra god tid. Men med engang jeg hadde stått opp, banket det på døra, og etter alle rare hallusinasjoner lariamen (malariamedisinen) har ført med seg, tenkte jeg visseligen at dette måtte være en av disse. Men nei, kvart over fem en lørdagsmorgen sto Tony aka. Vankern på døra. Han skulle låne soltip. Jeg skjønte dessverre ikke et kvidder, og prøvde å få ham til å forklare hva man kunne bruke denne soltipen til. Den finnes tydeligvis i hvit og transparent. Jeg trodde lenge han skulle ha en mopp, men han ristet entusiastisk på hodet. Når han tilslutt fikk forklart at han skulle prøve å merke barnas kofferter før de ble lastet inn i bussen, skjønte jeg at det var tape det var snakk om. Soltip, du liksom. Det er ikke swahili engang. Sikkert esperanto. Vankern er typen til å ta tatt en sånt kurs. Sikkert brevkurs.
Når vi først er inne på fyren, kan det jo nevnes at han hadde pynta seg litt ekstra denne dagen, og stilte i burgunder dressbukse, fersken/kakirutet skjorte. Blassgul og annerledes (selvfølgelig) rutete jakke, og ludvigsekk på ryggen. Vi måtte le, og prøvde å snikfotografere ham. Er det andre som fortjener et ord i anledning take off?
Mr. Mgoma, lommemannnen i egen person, er en skrue så underlig at han kan ike beskrives, han må oppleves. Denne mannen ser ut som han prøver å skremme deg med latteren sin, han har faktisk en hel rekke likhetstrekk til gorillaen, sjåføren til Sheikh Ben Redik Fy Fasan i Flåklypa Grand prix. Han har grått hår som kommer ut av ørene.
Flora, en av butikkdamene i byen, som vi utvekslet nummer med når vi forlot the crime scene, og som vi nå misenker for å være lesbisk da hun sender underlige kjærlighetserklæringer til Kjersti.
Alle barna skal få en egen blogg, bare jeg husker på det.
MamaMgoma, selvfølgelig, som er den andre halvdelen av et noe underlig par.
Ja, dette er utvilsomt en plass vi kommer til å savne stort, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til Zanzibar. For det gjør vi. Det vi derimot ikke merker så mye til, er hjemlengselen. Vi er rett og slett blitt skap-afrikanere. Men noe vanskelig å blende inn da, det har vi prøvd noen ganger. Uansett, takk for nå, Korogwe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)