1-åring

Den 14. desember fylte hovedpersonen her i huset ett år, og det ble feiret med brask og bram. Her er bilder fra dagen

 Den første pakka fra bestefar og bestemor Edith

 Også gåvogn fra mormor

 Kjolen fra bestefar og bestemor Edith må umiddelbart prøves. Også den fine hårspenna, da!

 Solveig spiste selvfølgelig sitt første kakestykke, men som dere ser, mandariner og kosedress er fortsatt favoritten!

 Også kom det pakke i posten fra bæssfar og bestemor Gunn

Og den må ut av boksen. Nå!


Etterhvert måtte også kakespisinga dokumenteres!

To gode venner

Eller, ei er iallefall veldig glad i den andre. Og det lover godt for tida som kommer. Generelt synes hun det er veldig stas med dyr, med lille frk. Johnsson, med kuer og kalver, og med alle kose- og duplodyr.

Også er hun jo i ferd med å bli en sjarmis da, som stort sett får gjøre som hun vil, når hun setter opp disse blide ansiktene.

Se på den søte snella her, da! Nå ligger hun ute i vogna si og sover sin søte søvn, mens elgjegera er i garasjen og gjør opp kvotas siste kalv. Innomhus står alt på hodet, så jeg skal ikke melde mer, men prøve å få rettet skuta sånn høvelig før ny arbeidsuke.

Om ikke gleden er gjensidig, så er den så stor fra innsiden, at det veies opp. Solveig er så glad i Rana og Johnsson, og vil gjerne kose med dem HELE tida. De er dessverre ikke enige. Men en liten kos her og der må de også tåle.

Ny epoke

Nå er mor ferdig med permisjonen, og de første dagene tilbake i jobb er unnagjort. Og det er så godt! Det skal man vel helst ikke si, for det er jo forventet at man skal storkose seg hjemme, og streve litt med å finne tilbake og overlate kontrollen til far. Men saken er den at jeg vet at de koser seg hjemme, og da kan jeg trygt kose meg på jobb. Det hadde vært langt verre å overlate Solveig i barnehage allerede.





Siste uka som hjemmeværende mor laget jeg meg god lunsj hver dag, vel vitende om hverdag med matpakke, som ventet. På bildet er båtpoteter, rømmedip, kebabspyd og tomatsaus og bacondadler. Jeg laget også bananpannekaker, vårruller, sushi. Og mors saft.


Mens denne flotte frøkna stort sett har sittet på gulvet og spist på det hun har funnet.

Nå kan vi ikke skryte av finvær, meeen...

Når det først blir en finværsdag, da vet vi å utnytte den. Fine Solveig nøt å være ute med tærne i det fri, og det kler hun jammen meg og!

 Og når det blir nok blafring med tærne, har vi tatt med hengekurven ut, slik at supersnuppa kan ta seg en hvil i luftige omgivelser. Det spørs om lyden av vind i bladverket var søvndyssende, for hun sov godt.

I kampens hete

På tampen av oppussinga hadde vi noen gode hjelpere, som vi er evig takknemlig. For en ting er sikkert, vi hadde ikke vært ferdig i tide, uten all hjelp vi har fått. Og vi har fått mer hjelp enn det som er fanget på kamera, men her er noen av de siste øktene.

 Ingrid kom på besøk og hjalp oss å isolere soverom.

 Hun synes vi har det noe kjølig.

 Ida og Åse kom på besøk og mellom strikking og kaffedrikking og skravling, rakk vi å grunne og male soverom og gang, og å male tak og takbjelker. De to radioene som skimtes i vinduskarmen, kom ikke til sin rett, for å si det sånn. De ble skravlet i senk, og til slutt, skrudd av.

 Arbeidsleir.

 Neida. God stemning!

 Jan Arild og Vegard sager ned trappa og åpner trappehullet. Jan Arild forsto nok at det hastet litt på Overskaugtrø, og var hos oss til nærmere ett flere kvelder/netter på tampen. De la gulvet, foret ut til dørkarmer og satte inn dører, alle lister og til slutt fuget.

Og selv om rotet vårt har vært en byrde det siste halve året, er det bare nåla i høystakken i forhold til hvor vi ville vært uten denne hjelpa. Det er ingen tvil om at vi hadde blitt ferdig, men det er heller ingen tvil om at Solveig ville vært en heftig brems, så takknemlige er vi for at det ble ferdig i grevens tid.

Og nå skal jeg ikke dele flere ord om rotet vi har hatt, for det faktum at jeg kan dele litt på bloggen om siste halvår, vitner om at det atter er overskudd å skue. Nå skal vi se om det ikke kan bli litt flere poster om den store stjerna i familien.

Tåka letter

Oppdatering fra Skaugdalen. I går kom jeg meg endelig gjennom de siste pappesker med rot på loftet. Gjennom de siste år med flytting, mer flytting, oppussing og til slutt redebygging, har vi sakte men sikkert mistet mer og mer kontrollen. Kontroll over klær, først sesongklær og penklær, deretter det meste. "Hvor er alle olabuksene mine? Ren t-skjorte? Møte på jobben idag, hvitskjorte?" Vi har mistet kontroll over utstyr, turutstyr, kjøkkenutstyr, toalettartikler, det er utrolig hva som blir borte når man skal skynde seg å rydde opp. Deretter julepynt, påskepynt, hverdagsduker, lysestaker, telys og servietter. Etterhvert som høytider har kommet og gått, har utstyr blitt pakket bort på et lurt sted, for aldri mer å bli sett.

En del ble heller ikke pakket skikkelig vekk når vi i siste desperasjon skulle få ferdig andreetasjen før Solveigs ankomst. Dermed ble det et salig rot av ting vi ikke hadde, og ting som ble helt nedsnødd av byggestøv. Som et siste nådestøt, ble alt samlet på et roterom, og døra lukket. Resten av andreetasjen ble ryddet og vasket, og så kom Solveig.

Vi fikk mer enn nok av andre ting å tenke på, mens roterommet vårt var som en tikkende bombe. For alt så ganske greit ut, men dit måtte vi inn med jevne mellomrom og lete og lete og lete, etter noe vi bare SKULLE hatt. Og hver gang døra gikk opp, kom et lite lass med sur nedbør og la seg utover resten av huset. Og ha så mye støv, fra innsida, som en ikke helt får bukt med, fungerer faktisk som sur nedbør på stemninga i heimen. Og når alt en skulle hatt, ikke er å finne heller, da har man mange ingredienser til dårlig humør klar.

Men litt etter litt har rotet minket, og nå så jeg mitt snitt, til å få tømt rommet, vasket det skikkelig, fra tak til gulv og klappe meg sjøl på skuldra. Men når jeg var ferdig, rakk jeg nesten ikke opp til skuldrene, for det var helt utrolig hvor mye det letta å få overtaket over huset. Nå kan gress og løv og skitt bare komme innover gangen gjennom utgangsdøra, det skal jeg alltids klare å holde tritt med, for nå er støvet fra innsida endelig eliminert. Dagens klagepost, fordi NÅ har tåka letta! Kanskje jeg til og med klarer å få lagt ut noen nye bilder senere. Siste nytt fra Skaugdalen er forøvrig at Solveigs favoritt om dagen er blomkål og brokkoli-mos, i drivhuset er full rulle, og det er helt greit at vi ikke har startet med noe ferie når været er fuktig og temperaturen under 10 grader. Vi fyrer fortsatt i ovnen! I morgen skal hele familien ha bydag, og i Trondheim åpner mathallen.

Forsømt blogg

 I likhet med resten av min tilværelse, er også bloggen sterkt utsatt for skippertak. Det blir jo dumt for dere som vil få jevne oppdateringer om den lille familiens liv og levnad, men slik er det nå en gang. Jeg tror både jeg og bloggen har det best om vi bare innfinner oss med situasjonen først som sist, heller enn å håpe på en revolusjon.

Men her kommer en liten oppdatering, og i god stil, det siste først! Solveig blir straks et halvt år, og lever godt. I alle fall virker det slik, hun er glad og fornøyd. Spesielt med aktiviteter som i morges, da skypet vi med tante. Det var, som dere ser, underholdende for alle, og på så mange plan.

Etter en slik hurra-start på dagen er det to ting som gjelder.
1. Bæsje ut klærne som knapt er kommet på
2. Koble av med en god bok
(Den observante leser vil derfor oppdage at antrekk nr. 2 for dagen allerede er på, før mor og har tenkt på egen frokost!)

Men nå er hun jammen meg våken igjen, og skraper på babycallen for å tilkalle oppmerksomhet. Den lille damen kunne like gjerne hatt en butler-bjelle for å ringe etter mor, for hun ligger og knipser og krafser på babycallen i lang tid før hun tar stemmebåndene fatt.

Ha en fin fredag!

Se, hun vokser

Nå er jeg på reisefot, vi skal straks sette oss på toget hjemover. Derfor må jeg prøve meg på en samlepost først, og vise fram hvor mye som allerede er skjedd, på ti magiske uker.

 Se på meg, og snakk til meg! Jeg prater i veg..

 Sover godt, både natt og dag

 Er endelig blitt interessert i å kikke på det rundt meg, og både kikker opp og fester blikket

 Da går det også an å ligge alene i lekegrinda, når man endelig har fått øynene opp for underholdning

 Jeg kikker i bok med mor

Og både mor og far får selvfølgelig dette lure smilet hver morgen!

Skrytepost

Nå når jeg skal vise fram husets lille dame, ser jeg hvor fort tida går, så jeg må spe bildene litt utover, slik at hun ikke vokser mye på en post. Først noen bilder fra tante pÅse var på besøk. Solveig og tante prøver å lage samme ansiktsuttrykk. Bedøm selv om det er naturtalenter, eller om de bør legge karrieren på hylla i et tidlig stadium.

Første uttrykk; det er helt klart best å være våken og oppe. Da får man med seg så mye mer.

 2. uttrykk. Det er så morsomt når tante lager grimaser, hva ble vi enige om, hehe?

 Samt en stolt far, som måtte ha både mor og kamera til å overvære ei som helt klart vil opp og frem.

 Og her, her er bildet av nøstebarn-bodyen som mormor har strikket, med sinnataggen inni. Det er ikke bestandig vi er enige om hvordan bildet skal se ut.

Eller når nok er nok!
Men her er den iallefall mormor, den var så fin, og deilig.

En milepæl

Benken i bakken!

Den lange vegen til benken rett oppe i bakken. Har jeg fortalt om benken Vegard snekret til meg i bursdagsgave for to år siden?

Oppe i bakken står benken, for jeg ønsket meg en benk oppe på toppen av den første bakken, slik at man kunne gå opp dit og speide ut over dalen og få litt utsikt. Også kunne man ta med seg kaffekoppen og avisa, og gå litt lenger enn ut i tunet. Men ikke riktig så langt at det skulle bli et tiltak å gå dit. Få en liten puls, og herlig frisk luft i fjeset.

Benken tenkte jeg en del på mens jeg gikk gravid, at vi skulle gå opp dit og sitte og kose oss. Også ble det slik at etter jeg fikk Solveig, så fikk jeg på mystisk vis et dårlig kne. Ingen vet hva som feiler det, og ingen vet hva jeg skal gjøre. Også kom jeg meg ikke oppover til benken, kom meg bare til sofan. Og her har vi vært mye, og jeg syns det blir bare mer og mer leit.

Men de siste dagene har vi hatt skikkelig påskevær, sola er endelig tilbake i Skaugdalen, og dagene er alt merkbart lengre. Så igår tok jeg mot til meg, stavene i hånden, og Solveig trygt plassert i ergobabyen. Også gikk vi til benken! Jeg tok ikke med kamera, trodde jeg kom til å ha nok med meg selv, men det gikk så fint. Og det var så herlig å være tilbake på benken. Jeg hadde med medbrakt i sekken, Rana så ulykkelig på meg fordi jeg ikke hadde med meg til henne. Det gikk imidlertid fort over, mot gleden ved å være på tur igjen, for sant skal sies, det har vært lite tur for Rana i høst. Men nå var hun lykkeligere enn på lenge, hoppet og sang, på sitt vis.

Vel hjemme tenkte jeg at jeg får svi imorra, men det var verdt det. Men idag var kneet bedre enn noengang, og jeg tok turen igjen. Med sola i ryggen! Så herlig, nå skal det bli mer tur framover!

Nå ligger babyen og kikker på kontraster på teppet sitt, mens mor prøver å sy sammen en dåp. Fin tirsdag! 

Babysang

Vi har vært på babysang i kirka, og det var så fint. Vi har allerede gledet oss nokså lenge, men Solveig har vært forkjølet, så vi har ikke visst sikkert om vi kunne dra, men hun er endelig på bedringens veg. Og gjett om vi var glad for at vi kom oss dit. Det var så hyggelig, og fint, og ikke minst syns jeg det er supert med en aktiv menighet som vi kan følge videre. Solveig var helt stille hele tida i kirka, og bare lyttet med hele kroppen. Og når hun var vel plassert i bilstolen, og på veg tilbake til bilen, og trygge omgivelser, da var hun klar for å "synge og prate." Så koselig å høre på en liten barnestemme som utforsker sin egen lyd og funksjon.

Tror det er liten tvil om at vi begge gleder oss til neste gang!

Barselbesøk

Men flere har tatt turen for å hilse på den nye og flotte verdensborgeren, forrige helg var han bæssfar på besøk, sammen med bestemor Gunn og tante Ida. Eller tante Grusom som hun kaller seg. Jeg får håpe ingen andre kaller henne det. For som bildene viser, Solveig syntes nok ikke hun var særlig grusom.

Bæssfar og je, bæssfar og je, veit å vi har å bruke sammarn te. 

Bæssfar og je, bæssfar og je, veit å vi har å gjøra! 

Tante Grusom? Å er det du sier?

En svingom på gulvet er aldri å forakte.

 Også hos bæssmor Gunn. den observante leser har nå oppdaget at det er mye bære-bilder, og ikke så mange sofakos-bilder. For den helga bæssfar og kompani kom på besøk var noe i ulage, og Solveig ville enten være i bevegelse, eller skrike. Hele dagen. Dette var nytt for oss, og vi var helt opprådd, men når søndagen kom, var alt helt normalt igjen.

 Men det er klart, det var godt med litt kjent pappa-kos.

Og å finne fred og ro i sin egen vogn. Takk for besøket, velkommen tilbake!