En milepæl

Benken i bakken!

Den lange vegen til benken rett oppe i bakken. Har jeg fortalt om benken Vegard snekret til meg i bursdagsgave for to år siden?

Oppe i bakken står benken, for jeg ønsket meg en benk oppe på toppen av den første bakken, slik at man kunne gå opp dit og speide ut over dalen og få litt utsikt. Også kunne man ta med seg kaffekoppen og avisa, og gå litt lenger enn ut i tunet. Men ikke riktig så langt at det skulle bli et tiltak å gå dit. Få en liten puls, og herlig frisk luft i fjeset.

Benken tenkte jeg en del på mens jeg gikk gravid, at vi skulle gå opp dit og sitte og kose oss. Også ble det slik at etter jeg fikk Solveig, så fikk jeg på mystisk vis et dårlig kne. Ingen vet hva som feiler det, og ingen vet hva jeg skal gjøre. Også kom jeg meg ikke oppover til benken, kom meg bare til sofan. Og her har vi vært mye, og jeg syns det blir bare mer og mer leit.

Men de siste dagene har vi hatt skikkelig påskevær, sola er endelig tilbake i Skaugdalen, og dagene er alt merkbart lengre. Så igår tok jeg mot til meg, stavene i hånden, og Solveig trygt plassert i ergobabyen. Også gikk vi til benken! Jeg tok ikke med kamera, trodde jeg kom til å ha nok med meg selv, men det gikk så fint. Og det var så herlig å være tilbake på benken. Jeg hadde med medbrakt i sekken, Rana så ulykkelig på meg fordi jeg ikke hadde med meg til henne. Det gikk imidlertid fort over, mot gleden ved å være på tur igjen, for sant skal sies, det har vært lite tur for Rana i høst. Men nå var hun lykkeligere enn på lenge, hoppet og sang, på sitt vis.

Vel hjemme tenkte jeg at jeg får svi imorra, men det var verdt det. Men idag var kneet bedre enn noengang, og jeg tok turen igjen. Med sola i ryggen! Så herlig, nå skal det bli mer tur framover!

Nå ligger babyen og kikker på kontraster på teppet sitt, mens mor prøver å sy sammen en dåp. Fin tirsdag!