En etterlengtet tur

Etter at jeg fant fram bilder fra påska i fjor, da vi var på så mange fine påsketurer, med flott vær og skiføre, ble jeg så lysten på å komme meg til fjells, og bestemte meg for å benytte første mulighet som dukket opp.

Og på torsdag fikk jeg anledning til å gå tidlig fra jobb, været var topp, og jeg skulle avspasere på fredag. Muligheten kom dumpende i fanget på meg, her var det bare å slå til! Jeg pakket og forberedte Rana, som ikke visste hvilken pote hun skulle stå på, når hun ble inneforstått med hva som skulle skje. Også dro vi til fjells, og for en dag! Her er det såpass lite snø, selv i fjellet, at jeg går på beina.



Kunst i naturen er den aller fineste




Rana er godt fornøyd når kløven kommer fram, og enda mer fornøyd når vi antar høydemeter. Hun vet hvor vi skal.




Dette er mitt nærmiljø, og i slike forhold blir jeg ydmyk, og kommer på hvor heldig jeg er, som har muligheten til bare kle på meg og gå ut, HIT!




Og så er vi framme, ved hemmelig destinasjon, og det er godt. Rana krøller seg sammen i hundesenga foran ovnen, og vil aldri forlate den igjen. Jeg koser meg med kaffe, sjokolade og kabal. Og nå skal jeg introdusere den beste investeringen jeg har gjort på ei stund.



Vi er allerede blitt svært gode venner, Tivoli Audio PAL og jeg. Dette er ikke den rimeligste dab-radioen. Men for meg var det viktig med en reiseradio, ikke en som trenger en stikkontakt hele tiden, eller annenhver time, eller nye batterier hver helg. PAL lader jeg opp, pakker i sekken, og tar med på tur, også kan jeg sitte og strikke eller legge kabal og høre alle radiokanaler jeg vil, klart og tydelig. Topp for en radioentusiast! Jeg sier som mye siterte Heidi Weng under Sojtsji-OL: "Jeg bøyer meg i hatten!"

PAL har jeg ønsket meg siden jeg var student og bodde i Lagmann Dreyers kollektiv med Anne Sofie. Anne Sofie hadde en PAL, og den ble med overalt. Men helfrelst ble jeg når vi dro på tur, lå i sovepose under åpen himmel på ei berghylle i Korsvika og kikket utover Trondheimsfjorden, mens nattønsket strømmet gjennom radioen. Det var gode tider.



Men nå er det noen år siden. Og når man har ønsket seg noe i åresvis, og ingen PAL dukker opp i pakker verken til jul eller geburtsdag, da er det på tide å bli sin egen lykkes smed. Så jeg smei. Smidde. Har smidd. Nei, hvordan blir det der da?

Tilbake til fjellet. Å være alene på fjellet er en egen type lykke for meg. Å få tid til å tenke alle tanker ferdig, uten avbrytelser eller distraksjoner. Koke kaffe på bluss, høre på vinden, og stå opp til soloppgangen.