Kjære Åse

Idag har søteste Åse bursdag. Hun har alltid vært søt, men her er hun spesielt søt med de lubne små hendene sine, og et underfundig smil. Nå er a 22! Jeg håper du har det så fint som du kan ha det i Alta, Åse. Jeg er titt og ofte både misunnelig på deg, og imponert over deg. Og ikke minst veldig, veldig glad i deg. Tillykke med geburtsdagen!

Som graset står eg, ventande på ein ljå

På fredag dro jeg til byen på Hellbillies-konsert. Å være på konsert er akkurat som å dra tilbake i tid. Når du står og hører på gamle sanger, drar tankene tilbake dit du var når du hørte den sist, eller minner du har. Og selv om konserten var på byscenen i Trondheim, var jeg tilbake i Storsalen på Studentersamfundet, der jeg har vært på konsert så mange ganger før. Herlig!

Resten av helga har jeg gått på en Hellbillies-sky, synes det må være et av de beste band for meg å investere penger i å høre live. Det er alltid herlig stemning i salen, det synges og danses, og de fleste tonene er så velkjente for alle at det blir mer som allsang. Man blir i godt humør og får liksom ny energi til resten av helga. Nå må jeg ikke la det gå så lang tid til neste gang jeg drar for å høre en konsert.

På lørdag klinket jeg til og lagde vårruller, har kjøpt rispapir for lenge siden, men det har visst fått ligge. Men med konsertstemning i kroppen svingte jeg meg på kjøkkenet, og det angrer ingen av oss på, for det kommer jeg til å lage flere ganger. Det var lørdags-snadder. Må sitere den godeste Heidi Weng nok en gang, for det er jo helt topp når ordene stokker seg skikkelig i munnen på deg med en gang du får en mikrofon i nærheten, men allikvel insisterer du på å leke med ordspill helt til ordspillene leker med deg. Det er virkelig "kattens mus med leken." 

En etterlengtet tur

Etter at jeg fant fram bilder fra påska i fjor, da vi var på så mange fine påsketurer, med flott vær og skiføre, ble jeg så lysten på å komme meg til fjells, og bestemte meg for å benytte første mulighet som dukket opp.

Og på torsdag fikk jeg anledning til å gå tidlig fra jobb, været var topp, og jeg skulle avspasere på fredag. Muligheten kom dumpende i fanget på meg, her var det bare å slå til! Jeg pakket og forberedte Rana, som ikke visste hvilken pote hun skulle stå på, når hun ble inneforstått med hva som skulle skje. Også dro vi til fjells, og for en dag! Her er det såpass lite snø, selv i fjellet, at jeg går på beina.



Kunst i naturen er den aller fineste




Rana er godt fornøyd når kløven kommer fram, og enda mer fornøyd når vi antar høydemeter. Hun vet hvor vi skal.




Dette er mitt nærmiljø, og i slike forhold blir jeg ydmyk, og kommer på hvor heldig jeg er, som har muligheten til bare kle på meg og gå ut, HIT!




Og så er vi framme, ved hemmelig destinasjon, og det er godt. Rana krøller seg sammen i hundesenga foran ovnen, og vil aldri forlate den igjen. Jeg koser meg med kaffe, sjokolade og kabal. Og nå skal jeg introdusere den beste investeringen jeg har gjort på ei stund.



Vi er allerede blitt svært gode venner, Tivoli Audio PAL og jeg. Dette er ikke den rimeligste dab-radioen. Men for meg var det viktig med en reiseradio, ikke en som trenger en stikkontakt hele tiden, eller annenhver time, eller nye batterier hver helg. PAL lader jeg opp, pakker i sekken, og tar med på tur, også kan jeg sitte og strikke eller legge kabal og høre alle radiokanaler jeg vil, klart og tydelig. Topp for en radioentusiast! Jeg sier som mye siterte Heidi Weng under Sojtsji-OL: "Jeg bøyer meg i hatten!"

PAL har jeg ønsket meg siden jeg var student og bodde i Lagmann Dreyers kollektiv med Anne Sofie. Anne Sofie hadde en PAL, og den ble med overalt. Men helfrelst ble jeg når vi dro på tur, lå i sovepose under åpen himmel på ei berghylle i Korsvika og kikket utover Trondheimsfjorden, mens nattønsket strømmet gjennom radioen. Det var gode tider.



Men nå er det noen år siden. Og når man har ønsket seg noe i åresvis, og ingen PAL dukker opp i pakker verken til jul eller geburtsdag, da er det på tide å bli sin egen lykkes smed. Så jeg smei. Smidde. Har smidd. Nei, hvordan blir det der da?

Tilbake til fjellet. Å være alene på fjellet er en egen type lykke for meg. Å få tid til å tenke alle tanker ferdig, uten avbrytelser eller distraksjoner. Koke kaffe på bluss, høre på vinden, og stå opp til soloppgangen.

Dag 3

Da er døra ferdig grunnet på begge sider, dørkarmen har fått grunning, og det nye gulvet slapp, til Vegards store overraskelse. Jeg har nok en tendens til å ha for mye maling på penselen.
 


Jeg har også montert lufteventiler over noen av vinduene som har stått med åpne ventilsprekker siden juni/juli. Det var på tide, men burde egentlig vente til etter foringene er montert, ellers blir det så vanskelig å være nøyaktig nok. Men jeg får heller ta ansvar for å flytte dem når den tid kommer, det har vært så mye vind i vinter, og med åpne sprekker over alle vinduene, har det nesten vært umulig å holde varmen, selv med nyisolert hus.

Vi venter spent på at sparkelen skal dukke opp igjen av seg selv, for den har vi lett etter overalt, begge to. Hver for oss, og sammen. Men den er vekk, lurer på hvem som ryddet til jul? Og; er det egentlig rett at vedkommende får skylda for å prøve å skape julehygge, og i farta stuer bort litt sparkel på en hittil ukjent plass? Vel vel,vi ender nok med å kjøpe ny, for både døra og dørkarmen trenger litt sparkel i noen skrammer før det males. Og selv om vi håper i det lengste, er det nok lite trolig at den kommer spaserende fram igjen av seg selv. Og hvis det skulle skje, er det nok på tide at vi melder oss på åndenes makt. Men jeg tror nok ikke det er programkonseptet for oss, vi trenger heller noen for å hjelpe oss å få system i alt rotet. Sinnasnekkern? Forhåpntligvis klarer vi å hamle opp med både oppussing og rot før vi får hjelp av Otto, jeg har iallefall troen på det.

Dag 2

Her kan jeg ikke regne hver dag som går inn i stueprosjektet, da vil det se ut som vi jobber utrivelig sakte. Jeg regner hver aktive dag i oppussing. Idag fikk jeg blandet farge til de innvendige dørene, slik at de får samme farge som kjøkkeninnredninga, forhåpentligvis. Jeg har funnet dørhåndtak på nett, som dessverre fikk Vegard til å kikke altfor mange ganger ekstra på prisen. Da blir det vel de vi har inntil videre da. Også kom endelig døra på kant, og jeg har fått grunnet den på den ene siden. Kanskje blir den såpass tørr i løpet av kvelden at jeg kan flippe den over og grunne baksida òg.

Vegard er ute og reiser, så jeg har huset, og mulighetene, for meg selv.

 Drømmevinter! Dette er bilder fra påska 2013, og noe vi tydeligvis bare kan drømme om i år. Her er det tørt og bart.

Dag 1

Idag kom jeg endelig igang. Jeg har sendt forespørsel til glassmester, og venter på tilbud på glass bak stekeplata. Jeg har funnet fram dørhandtak, som Vegard deretter syntes var altfor dyre. Og lørdag morgen kom vi oss tidlig opp, klare til dyst. Vegard dro til skogs, og jeg fant fram mitt nødvendige utstyr. Brekkjern, avbitertang og batterimaskin. Til min store overraskelse syntes jeg dette gikk veldig fint. Med Vegard i nærheten blir jeg så klumsete med drill, upresis med brekkjern og ellers klønete. Men som egen byggmester jobber jeg (i mitt eget bilde selvsagt) smidig og lett. Jeg ble fornøyd med denne lørdagen.

Her trenger jeg litt hjelp før jeg får av de siste platene.

Neste mellomprosjekt blir å male kjøkkendøra, håper å få gjort det tidlig i uka. ellers har roen endelig senket seg i heimen, mye takket være at jeg igjen har kontroll over haugen med skittentøy på badet. Vegard ser hopprenn i stor bakke, irriterer seg over dårlige kommentatorer på TV2. Jeg har satt to eltefrie brød til heving på kjøkkenbenken, så det blir ferske brød til søndagsfrokosten. Og vi venter på de siste hopperne før vi tar turen nedover til Ingrid og Jan Arild på lørdagskvelden.

Kristianstu

Her er Kristianstu, slik den ser ut før vi tar tak.

 Dog med litt grelt byggelys. Her har vi gjennom vinteren hatt litt dårlig med lys, da åpningen til de forrige vinduene i 60-tallsstil ikke passet med de nye vinduene. Ser litt corny ut, som om vinduene titter beskjedent inn i huset, uten å våge å komme inn. Vel vel, nå skal de få komme fram og skinne.

Bedre fra den andre retningen, der det ble naturlig lys. Kristianstu har vel etter Kristians dager fungert som spisestue. Nå skal det bli dagligstue, i en annen farge enn mintgrønn. Kristian var Vegards gammelonkel, og bodde i kårenden helt til Vegard kom til i 1981. Da tok han pakkenellikene sine og flyttet. Etter den historien kan man dra egne slutninger om hvordan Vegard var som barn, men personlig utelukker jeg rolig.

NÅ er det byggestart!

Den lange oppstarten

Her føles det litt seigt å komme igang, men i helga fikk vi endelig rydda ut hele Kristianstu, så nå står rommet tomt og klar til å gyves løs på. Skal ta bilde av rommet før jeg begynner, så dere får se et FØR-bilde av stua.

Alt som var på stua måtte jo et sted, og gjennom høsten tror jeg kunne tatt en medalje i å flytte ting hit og dit. Mye får aldri en fast plass, det flyttes bare i mellom. Og fram og tilbake er som kjent... like langt.

Men når skal vi ta hintet og forstå at det som aldri får en fast plass, men bare står til lagring inntil videre, det er kanskje ikke ment for oss? Ikke enda iallfall. Så obs! Obs! Ufornuftig flytting av varer pågår!

Og nå når kjøkkenet er ferdig, gjett hvilket rom som har blitt overøst med varer fra stua? Vil det ta en ende?

Men jeg har invitert til kjøkken-besøk, og da MÅ det ryddes. Lurt!

Det var mandagens hjertesukk, alt i alt er jeg svært fornøyd med å være igang, og nå er jeg også nettopp inne etter to - 2 - TO timers fotballtrening. Og da blir man også fornøyd!