Se, hun vokser

Nå er jeg på reisefot, vi skal straks sette oss på toget hjemover. Derfor må jeg prøve meg på en samlepost først, og vise fram hvor mye som allerede er skjedd, på ti magiske uker.

 Se på meg, og snakk til meg! Jeg prater i veg..

 Sover godt, både natt og dag

 Er endelig blitt interessert i å kikke på det rundt meg, og både kikker opp og fester blikket

 Da går det også an å ligge alene i lekegrinda, når man endelig har fått øynene opp for underholdning

 Jeg kikker i bok med mor

Og både mor og far får selvfølgelig dette lure smilet hver morgen!

Skrytepost

Nå når jeg skal vise fram husets lille dame, ser jeg hvor fort tida går, så jeg må spe bildene litt utover, slik at hun ikke vokser mye på en post. Først noen bilder fra tante pÅse var på besøk. Solveig og tante prøver å lage samme ansiktsuttrykk. Bedøm selv om det er naturtalenter, eller om de bør legge karrieren på hylla i et tidlig stadium.

Første uttrykk; det er helt klart best å være våken og oppe. Da får man med seg så mye mer.

 2. uttrykk. Det er så morsomt når tante lager grimaser, hva ble vi enige om, hehe?

 Samt en stolt far, som måtte ha både mor og kamera til å overvære ei som helt klart vil opp og frem.

 Og her, her er bildet av nøstebarn-bodyen som mormor har strikket, med sinnataggen inni. Det er ikke bestandig vi er enige om hvordan bildet skal se ut.

Eller når nok er nok!
Men her er den iallefall mormor, den var så fin, og deilig.

En milepæl

Benken i bakken!

Den lange vegen til benken rett oppe i bakken. Har jeg fortalt om benken Vegard snekret til meg i bursdagsgave for to år siden?

Oppe i bakken står benken, for jeg ønsket meg en benk oppe på toppen av den første bakken, slik at man kunne gå opp dit og speide ut over dalen og få litt utsikt. Også kunne man ta med seg kaffekoppen og avisa, og gå litt lenger enn ut i tunet. Men ikke riktig så langt at det skulle bli et tiltak å gå dit. Få en liten puls, og herlig frisk luft i fjeset.

Benken tenkte jeg en del på mens jeg gikk gravid, at vi skulle gå opp dit og sitte og kose oss. Også ble det slik at etter jeg fikk Solveig, så fikk jeg på mystisk vis et dårlig kne. Ingen vet hva som feiler det, og ingen vet hva jeg skal gjøre. Også kom jeg meg ikke oppover til benken, kom meg bare til sofan. Og her har vi vært mye, og jeg syns det blir bare mer og mer leit.

Men de siste dagene har vi hatt skikkelig påskevær, sola er endelig tilbake i Skaugdalen, og dagene er alt merkbart lengre. Så igår tok jeg mot til meg, stavene i hånden, og Solveig trygt plassert i ergobabyen. Også gikk vi til benken! Jeg tok ikke med kamera, trodde jeg kom til å ha nok med meg selv, men det gikk så fint. Og det var så herlig å være tilbake på benken. Jeg hadde med medbrakt i sekken, Rana så ulykkelig på meg fordi jeg ikke hadde med meg til henne. Det gikk imidlertid fort over, mot gleden ved å være på tur igjen, for sant skal sies, det har vært lite tur for Rana i høst. Men nå var hun lykkeligere enn på lenge, hoppet og sang, på sitt vis.

Vel hjemme tenkte jeg at jeg får svi imorra, men det var verdt det. Men idag var kneet bedre enn noengang, og jeg tok turen igjen. Med sola i ryggen! Så herlig, nå skal det bli mer tur framover!

Nå ligger babyen og kikker på kontraster på teppet sitt, mens mor prøver å sy sammen en dåp. Fin tirsdag! 

Babysang

Vi har vært på babysang i kirka, og det var så fint. Vi har allerede gledet oss nokså lenge, men Solveig har vært forkjølet, så vi har ikke visst sikkert om vi kunne dra, men hun er endelig på bedringens veg. Og gjett om vi var glad for at vi kom oss dit. Det var så hyggelig, og fint, og ikke minst syns jeg det er supert med en aktiv menighet som vi kan følge videre. Solveig var helt stille hele tida i kirka, og bare lyttet med hele kroppen. Og når hun var vel plassert i bilstolen, og på veg tilbake til bilen, og trygge omgivelser, da var hun klar for å "synge og prate." Så koselig å høre på en liten barnestemme som utforsker sin egen lyd og funksjon.

Tror det er liten tvil om at vi begge gleder oss til neste gang!