Søndags ettermiddag

Jeg har vært på kurs i helga, og lært meg å bli bevisst mine kvailiteter, og samtidig obs på hva de innebærer. Jeg er grønn. Ting går ikke alltid på mest effektive vis. Og det merker dere som følger bloggen min. Her er det ikke jevnlig oppdatert. Men kanskje kan jeg bruke nettopp bloggen til å få litt press på meg framover.

For nå har vi hatt nok tid til å hente oss inn, og det er på tide med ei ny økt. Her er bilder fra vår aller første frokost i kjøkkenet, lille julaften.

Nå viser det seg etterhvert at skogen vår har måttet gi etter mer enn først antatt i uværet som har herjet i området rundt juletider. Vegard er nødt til å legge mye tid i hogstarbeid, så da skal jeg ta over stafettpinnen i heimen.

Først ut skal jeg hente inn prisforslag til glass bak steketoppen vår. Så er det bare å begynne å rydde ut Kristianstu, for da skal jeg begynne å rive vegger og gulv der inne. Jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det går, eller ikke går.

Men i flotte januardager har jeg også passet på å være ute på tur dag og kveld, så mye jeg kan. Det har vært fint vær, selv om snøen uteblir, og såpass kaldt at isen har lagt seg tjukt på elva. Idag fikk jeg med meg hele familien på skøytetur, selv om det bare er jeg som har skøyter. Rana er ikke spesielt begeistret for isen, men vi tok henne med allikevel, og til vår store overraskelse spaserte Johnson etter oss over jordet, sprang og mjauet, og lekte på ett slags vis med Rana. For et syn. Vel ute på isen hadde vi fin utsikt rett ned til rullesteinen på bunnen, pinner som rant med strømmen, og til og med en og annen lakseyngel som rullet seg i sanda. Så artig å se, men litt underlig òg, skjønner godt at Rana er skeptisk. Både hun og katta tok seg kjappe turer ut på glattisen, men holdt seg mest på land, der de fløy i beina på hverandre og mjauet og bjeffet når vi dro for langt og fort unna. De er de beste uvennene jeg har sett.

Forleden var det også fullmåne, og jeg måtte bare ta et bilde at den, for det var den klareste månen jeg har sett. Uten stativ er det ikke glassklart, men dere skjønner at det var en fin kveld å vandre på.

 Slik ser kjøkkenet ut når jula er ryddet ut, den grønne stolen er favorittplassen, selv med ryggen mot et plastforheng. Det er utrolig hva man tåler, når man vet det er midlertidig.

Da går jeg med liv og lyst løs på ei ny uke. Jeg har forhåpninger om ukentlige oppdateringer framover.