Etter jevnlige oppdateringer, har det vært stilt fra denne kanten ei stund nå. Vi havnet litt bakpå etter en periode med fin flyt. Kanskje var det så greit å ha far på besøk, ting gikk så enkelt og greit. Kanskje var det skikkelig godt med frihelg, og vanskelig å bryte opp etter den. Eller kanskje kom punktet der vi møtte litt flere problemer, hadde litt mindre motivasjon, synes ting var kjedeligere. Og det var ikke noe vi syntes var verdt å skrive hjem om. Det var vel gjerne en kombinasjon.
Men en ting er sikkert, når du står på som bare det, men synes framskrittene er minimale, da blir man litt mutt.
Men i helga ble vi endelig ferdig med en vegg, og selv om vi hadde håpt at vi skulle være ferdig med to, og godt igang med neste, og altså siste, må vi være glad for alt som blir ferdig. På bildene under holder Vegard på å skifte takrennene, noen som skulle vise seg å være langt mer komplisert enn først antatt.
Og når ting ikke går som planlagt, kan man bli både sur og tverr. Å bli tatt bilde av, gjør ikke saken bedre.
Da gjelder det å ha en nybakt brownies i bakhånd.
Slik kan man lure kroppen en stakket stund til å tro at man er i bedre humør, bare fordi den har fått sukker.
Og ringvirkningene blir, hvis man er riktig heldig, at man får det til. Neste!