Glava-glede

Nå er den fjerde veggen så godt som ferdig, men jeg venter med å ta bilder til vi har tatt ned stillasen. Vi har fortsatt gavlveggen igjen, den bare kledde vi igjen med asfaltplater og papp i september mens far var her, og gikk videre. Men vi ser enden på det, så da har vi litt ekstra energi til å holde på utover kveldene.
Jeg maler knekter til vinduene, og idag skulle de få siste strøket, men høsten setter sine klamme klør rundt det meste, så nå tar det adskillig lenger tid før malingen tørker.

Da gikk jeg løs på neste prosjekt, isolere rundt vinduene innvendig. Møysommelig har jeg skåret opp tynne striper glava og lirket dem inn i tomrommet mellom vinduskarmen og lektene. Og de hadde tydeligvis en effekt, for nå ble jeg nødt til å ta meg en pause for å ta av ett sett med ullundertøy. Samtidig benyttet jeg sjansen til å skrive om dagens økt.

Når ullundertøyet først er et tema, må jeg nevne at jeg synes det er underholdende hvor mye vi kler på oss for å oppholde oss innendørs i høst. Innendørs er aktiviteten som regel mye roligere enn utendørs, men innom veggene her har det ikke vært særlig mye å varme seg på utover høsten. Resultatet er at hver dag når man kommer hjem fra jobb, på med potetene, inn på badet for å skifte om til ett eller to lag ullundertøy før man er klar for å sette seg til bords.

Og nå nærmer det seg middagstid her i garden, så nå skal jeg ned og sette over potetene.

O, vakre søndag!

Idag, når jeg kikket gjennom forrige innlegg, så jeg tydelig hvordan åpningen i veggen, og den nye døra var i bakgrunnen på bildene mine. Samtidig hadde den dus rosa veggen, den funky grønne sofaen, samt matchende sengetøy fra 90-tallet tatt hele rampelyset. Sengetøyet ser forøvrig ut som det er lett henslengt, men er ment å beskytte sofahjørnet fra det verste støvet som virvlet inn idet motorsaga banet seg veg gjennom veggen.

Nuvel, ny dag! Vegard dro på jakt lenge før jeg vurderte å stå opp. Men når jeg endelig sto opp, så jeg at det var en fabelaktig dag, og kjente at det var på høy tid med en herlig høst-tur. Rana var begeistret, turen i seg selv var nok å bli begeistret for, men i tillegg har a fått seg ny kløv i høst, og den er hun så glad i.

Nå tar Rana gladelig termokoppen min, vannflaske, muslibar og en godis til seg selv. Jeg tøfler i veg med ekstra genser, og et sitteunderlag i sekken min. Luksus. Med sola på god veg over kammen, starter vi motbakkene. Over første kulen møter i Vegard, som er på veg ned etter noen gode timers jakt for å ta ei økt på veggen. Han forklarer hvor vi kan gå, og hvor de skal jakte videre utover dagen. Han har hørt noen sauer som ikke er kommet seg ned til vinters, og vi legger en slagplan for hvor det er trygt for meg og Rana å ferdes.

Videre går vi, oppover brattrøa, mot Soppåsheia. Oppe i hogstfeltet hører vi noen velkjente lyder, og kikker oppover idet ei rådyrgeit vil gi oss beskjed om at hun også er ute i finværet idag. Oppover brattrøa ser jeg noen urovekkende kjente spor i snøen. Og ganske rett, på toppen står ei søye med to lam, og vi snur i god tid før Rana synes det hele blir FOR spennende. Hva nå?

Vi tar kaffekoppen på en stubbe midt i hogstfeltet, og myser nedover dalen som ligger badet i kjølig høstsol. Skal vi spasere bortover kammen mot Dahle, og se om vi kan finne oss noen fine turmål til senere? Nei, vi tar skogsvegen, så kan vi heller gå kammen tilbake. Jegerne er på god veg oppover i snaufjellet nå. Vi tusler, nynner og synger, Rana på sitt, og jeg på mitt. Plutselig står de der! 4 jegere, i helspenn, jeg stivner. Nå tramper jeg midt i salaten igjen, tenker jeg. Skal jeg snu? Før jeg rekker å tenke tanken ferdig, vinker Ola meg i retning dem. Jeg lister meg mot dem, forbereder en spak unnskyldning, Vegard må selvfølgelig få skylda igjen, jeg vet ikke annet. De er på sporet av en elgokse, og den er visst og lurer i samme område som jeg og Rana. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss. Etter litt om og men, blir vi enige om at det beste er at jeg fortsetter skogsvegen helt til Dahle, og går riksvegen hjem. Ja, det er greit sier jeg, og tusler videre. Det er slett ikke greit. Jeg har gått på tur uten band, til og med uten halsband, og kan slett ikke gå langs trafikkert veg hjem. Jeg hadde jo planlagt å være i skogen helt for oss selv, uten noe behov for verken band eller annet kjas og mas. Åh, nå får jeg stryk i hundehold, altså!

Hvert eneste skritt tar oss nærmere riksvegen, og jeg har ingen plan. Helt tomt. I siste bakken, lytter jeg oppmerksomt etter bil, og tenker at vi bare må spurte over, og håpe på det beste. Men det nærmere vegen vi kommer, det større virker det som om Ranas forståelse blir. Hun innser tydeligvis det alvoret jeg ikke har klart å ta inn over meg, og legger seg på hjul. Hun går altså BAK meg, helt uten kommando, helt til vi er trygt over vegen. Nå går vi straka vegen, over alle jordene, HJEM. Nok spenning for idag. Rana har lyst til å følge opp elg-temaet, kanskje for å terge meg, og legger seg midt i hagen med et herlig bein hun fant etter siste elgkalv ble skåret ned på onsdag.

  

Ei platanlønn utgjør vårt naturlige "partytelt" i hagen. Det er tørt  å sitte under den når det regner, den gir ly for den sterkeste sola midtsommers, og det suser herlig i den når det er vind. Og når høsten kommer, daler det fargesprakende pynt i tide og utide. Jo mer jeg tenker på det, jo mer synes jeg jo at dette er det virkelige partyteltet. Egenprodusent av konfetti. Hagen er så flott, de første dagene var den helt rød og oransj, etterhvert falt de gule bladene, og nå måtte til og med de som fortsatt er grønne, gi slipp. 

Men vi kikker ikke på hagen hele dagen. Vegard har slått på bordkledning, her var han i startgropa, og jeg har malt alle vindusknektene. Også laget jeg lasagne til middag, og mens Vegard skiftet dekk på bilen min, laget jeg eplekake og pisket krem. Så nå legger vi føttene høyt, og trekker pusten dypt før vi går løs på ei ny uke. 

Her er bilder fra de siste dagers strabaser. Største prosjektet har uten tvil vært å skjære ut åpning til ny verandadør, men det gikk så fint. Så den håper jeg vi blir fornøyd med.

John Inge kom og hjalp Vegard, mens jeg var på foreldremøte.

Her er åpningen, døra som skal inn, samt en upåklagelig utsikt. Går som ei kule.

Og slik ble det. 

Dermed er de aller siste vinduene inne, garasjen er igjen ledig, og det i grevens tid. Men det beste er allikevel at huset er noenlunde tett. I GREVENS tid. 

Lille Frk. Johnson er ikke helt på nett med at det er blitt vinter, det passer liksom ikke hennes forfinede poter, syns hun.

(U)EEENDELIG

Lang tid har det tatt, men nå- fredag kveld, i beste gullrute-tid, er siste vindu satt inn, og huset er dermed tett igjen!! Eller, det tar vel fortsatt litt tid før det er fuget ferdig rundt alle vinduer, og ikke minst, den nye flotte VERANDA-DØRA. Men det er i allefall tett nok til at det har noe for seg å fyre, varmen sniker seg ikke rett ut lenger, og det er deilig. Selv om vi har vært usannsynlig heldig med høsten, har vi merket hvor kaldt og rått det etterhvert har blitt i huset, spesielt den siste måneden. Kanskje er det derfor det ikke har blitt noen nye blogg-innlegg, at det har vært for kaldt for å sitte å skrive på tastaturet.

Jeg skal legge ut bilder imorra, så får dere se den siste veggen. Bordkledninga er ikke på enda, men med de verste bøygene overstått, ser vi lysere på den siste biten utomhus. Selv om det gjenstår litt bordkledning, begynner det å bli på tide å planlegge kjøkkenet litt mer i detalj, i og med at det er neste kapittel. Spennende!